Hyrer

Fikk sjøfolkene "lønn for strevet"? Sto krigsårenes hyrer i samsvar med innsatsen? Hvor plasserte de norske sjøfolkenes hyrer seg i forhold til andre allierte lands hyrer?

. Copyright: Faksimile fra Handelsflåten i krig 1939-1945. Bd. 3. Sjømann, lang vakt, Oslo 1995, s. 27.

"Kartet viser sonene som ble fastsatt i overenskomsten av 20. september 1939. Områdene for 200% tillegg omfattet Nordsjøen, Norskehavet og den østlige del av Nord-Atlanteren og også opphold i belgiske og nederlandske havner. For den vestlige del av Atlanterhavet, skulle 100% tillegg betales. I Østersjøen og Middelhavet var tillegget 200% eller 100%, alt etter om skipet skulle til krigførende eller nøytral havn. Sørlig grense var ekvator".Copyright: Faksimile fra Handelsflåten i krig 1939-1945. Bd. 3. Sjømann, lang vakt, Oslo 1995, s. 27.

Hjeltnes, Handelsflåten i krig 1939-1945. Bd. 3. Sjømann, lang vakt, Oslo 1995, s. 455-460, 467-470:

"Her var selvsagt forskjellene store blant sjøfolkene - alder, posisjon om bord, det å være gift eller ikke - mange faktorer spilte inn. Et helt annet perspektiv kan være at etterreaksjoner og senskader ble en del av mange sjøfolks personlige regnskap. Ingen hyrebok eller sparekonto kan veie opp menneskelige omkostninger. Men sjøfolkene utførte en jobb, de var arbeidstakere med arbeidsplikt, det er også en del av krigshistorien. [...]

I kapitlet om det urolige året 1940, overgangsåret da Norge med ett ble krigførende, så vi hvordan de norske krigsrisiko-tilleggene ble redusert fra 1. juli, ned mot britisk nivå.

Selv om handelsflåtens skip og menn hadde seilt i krigens inferno fra september 1939 av, ble Norge som alliert tvunget til å forholde seg til hyrenivået på andre allierte skip.

Reaksjonene på reduksjonene i risikotilleggene førte til en tilleggsavtale, som lempet på likhetsprinsippet mellom norske og britiske og andre alliertes hyrer: de norske sjøfolkene ble allerede høsten 1940 innrømmet særbestemmelser, et kysttillegg for fart på Storbritannia og et oversjøisk rundturtillegg USA-Storbritannia-USA.

I de følgende krigsår fulgte selvsagt nye hyrekrav fra sjømannsorganisasjonene, og nye momenter til sjøfolkenes beste ble foreslått innarbeidet i avtaleverket.

Tarifforhandlingene 1940-45 kan inndeles i fire faser. De to første er omtalt i bokens annet kapittel, knyttet som de var til det omskiftelige året 1940: Tiden fram til hyrereduksjonen 1. juli 1940 og tiden fram til revisjonen 1. september 1940. som ble et vendepunkt for norsk hyreutvikling.

[Skipsavgangene gikk lettere etter hyrerevisjonen i september 1940, men det oppsto fortsatt visse mannskapsvansker i USA, senhøsten 1940 og vinteren 1941, især med å skaffe mannskap til den transatlantiske farten. Det var flere årsaker til problemene, deriblant hyrenivået. Det var i denne tiden og fram til USA ble krigførende i desember 1941, at norske sjøfolk forlot handelsflåten. Noen meldte seg til Flyvåpenet, Hæren eller Marinen, andre lot seg friste av sikkerhetshensyn eller høyere betaling og tok jobb i land i USA, eller om bord i nøytrale lands skip. Situasjonen i Storbritannia var betydelig lettere. Sjøfolkene var under en helt annen kontroll og påvirkning og hadde færre valgmuligheter.]

De to siste fasene beskrives i dette kapitlet. Den ene omfatter de to påfølgende tariffrevisjonene i 1941 og i 1942, begge med langvarige og kompliserte forhandlinger. Siste fase favner over de gjenværende krigsår.

Tariffrevisjonene for sjøfolkene i krigsårene ble ført under meget vanskelige omstendigheter. Mange instanser ble involvert ved siden av sjømannsorganisasjonene og Nortraship, både den norske London-regjeringen og de øvrige allierte. Verdensbegivenhetene virket inn på tarifforhandlingene, og dessuten ble et sammenliknende perspektiv hyppig trukket inn: Hvordan sto de norske hyrene seg i forhold til hyrene i andre allierte land?

Her presenteres noen av mange tråder i det kompliserte tariffarbeidet. Fokus er hyrene. To andre sentrale momenter som kom opp i forbindelse med tarifforhandlingene, nevnes her, men er drøftet utdypende i sin rette sammenheng i to andre kapitler. Det gjelder innføring av en pool-ordning for hyresøkende sjøfolk og gjennombrudd for et gammelt og viktig krav, frie køyeklær og fritt skaffetøy. [...]

Trenden for sjøfolkenes hyrer i krigsårene kan slås fast med en gang: Bruttohyren gikk oppover. Utviklingen skjedde i flere trinn, og etter påtrykk fra sjømannsorganisasjonene. Først ble tilleggene økt, mens grunnhyren var konstant. Dernest ble de forskjellige tilleggene innarbeidet i ett samlet tillegg fra 1. desember 1942. Totalhyren for en matros på kr 506 (grunnhyre 256) i måneden fra 1. desember 1942 ble stående i et par år etter krigen. Etter en kjennelse i lønnsnemnd ble noe under halvparten av krigsrisikotillegget innarbeidet i grunnhyren og resten gitt som tillegg. Hyrene norske sjøfolk fikk ved avtalen fra 1. desember 1942 holdt seg med andre ord stabile til april 1948".

Status per august 1942 (norsk og alliert hyre) for sammenlagt grunnhyre, krigsrisikotillegg og sparebonus:

Britisk matros: 418 kroner
Nederlandsk matros: 442 kroner
Belgisk matros: 418 kroner
Polsk matros: 418 kroner
Norsk matros: 506 kroner

"Fra årsskiftet 1942-43 bedret bemanningssituasjonen seg merkbart, og resten av krigsårene oppsto ingen alvorlige vansker. På grunn av senkningene ble det atskillig færre båter å bemanne. Dessuten virket krigens utvikling på de ulike frontene og ubåtkrigen positivt inn.

Av de nye tiltak som ble iverksatt, var pool-ordningen blant de sentrale. Pooler ble innført fra 10. januar 1943 i Storbritannia, Canada og USA. Ordningen sikret hyre i tillegg til oppholdsgodtgjørelse i den tid sjøfolkene gikk hyresøkende i land.

En senere tilleggsavtale gjaldt lønnsklasseberegningen for maskinister. En annen justerte reglene for utbetaling av effekterstatning ved forlis. En god mottakelse fikk tilleggsavtalen av 24. august 1943, som sikret sjøfolkene frie køyklær og fritt skaffetøy. Det var et gammelt krav, fremmet i 1930-årene. Nortraship avviste det ved revisjonene både i 1941 og 1942. Men fordi en rekke allierte land alt hadde gjennomført en slik ordning, ble kravet innfridd.

29. oktober 1943 vedtok London-regjeringen en provisorisk anordning om lønn i fangenskap. Alle norske sjøfolk som var tatt til fange eller blitt internert etter 9. april 1940, skulle få lønn under fangenskapet".


          Stilling
Norsk besetning
Grunnhyrenes stigning
Pr. 1.7.1939 Pr.1.1.1944
% Stilling Amerikansk besetning
Grunnhyrenes stigning
1.1.1939   1.1.1944
%

Kaptein
1. styrmann
2. styrmann
3. styrmann
Båtsmann
Tømmermann
Matros
Lettmatros
Jungmann
Dekksgutt
Telegrafist
Stuert
Kokk
2. kokk
Salonggutt
Messegutt
1. maskinist
2. maskinist
3. maskinist
Assistent
Elektriker
Donkeymann
Fyrbøter
Smører

1000 (kr)             1240 
440                        623
350                        464
250                        354
187                        274
197                        289
170                        256
97                          171
63                          125
42                            80
234                        350
322                        484
211                        326
135                        180
55                          100
55                          100
510                        700
375                        492
305                        415
230                        323
346                        486
188                        274
176                        263
101                        177

 24,0
 41,5
 32,6
 41,6
 46,5
 46,7
 50,6
 76,3
 98,4
 90,5
 49,6
 50,3
 54,0
 33,3
 81,8
 81,8
 37,3
 31,2
 36,1
 40,4
 40,5
 45,7
 49,4
 75,2

 Captain
 Ch. Officer
 2. Officer
 3. Officer
 Boatswain
 Carpenter
 A.B.
 O.S.


 W. Operator
 Ch. Steward
 Ch. Cook
 2. cook
 Ass. cook
 Messboy
 Ch. engineer
 1. ass. engineer
 2. ass. engineer
 3. ass. engineer
 Deck engineer
 Fireman
 Oiler
 Wiper

 1505 (kr)    1660
   841            1106
   730              940
   664              857
   376              498
   376              498
   321              442
   243              365


   708              803
   598              794
   509              697
   398              520
   376              498
   266              387
 1328            1593
   841            1106
   730              940
   664              857
   465              553
   321              487
   365              487
   266              387
 10,3
 31,5
 28,8
 29,1
 32,4
 32,4
 37,7
 50,2


 13,4
 32,9
 36,9
 30,7
 32,4
 45,5
 20,0
 31,5
 28,8
 29,1
 18,9
 51,7
 33,4
 45,5
 Totalt i alt  Kr 7916             11531       45,7 Totalt i alt               Kr 18459     24437  32,4

"Tabellen sammenlikner hyrene på to forholdsvis like Liberty-skip, ett norsk og ett amerikansk, D/S Edvard Grieg og D/S J. Peckney Henderson. Utgangsdatoen er noe ulik, juli og januar 1939. For det amerikanske ble utregningen basert på hva eieren United Fruit Company ville betalt for et mannskap på et skip på denne størrelsen før krigen. Tabellen viser den betydelige hyreforskjellen mellom Norges og USAs handelsflåter og hyreøkningen som fant sted".

Utdrag fra Bjørn Tore Rosendahl, "Patriotism, Money and Control. Mobilization of Norwegian merchant seaman during the Second World War" i Scandinavian Journal of History, 2015, s. 175:

"During the war the Norwegian government gradually increased its impact in the tariff negotiation made with the seamen’s unions at the expense of Nortraship. This led to a policy in which fewer Allied concerns were taken despite protest from other Allied countries when agreements were made. Prime Minister Johan Nygaardsvold stood firm on this line. One of the pillars of the wage policy was that the level of payment should be a signal of how society valued the seafarers and wanted to motivate them for further efforts. It was an explicit and deliberate mobilization tool. The result was the best paid seamen among the European Allies, but still far below the American level. Britain never tried to enforce control over this issue again, and in 1942 they officially accepted the Norwegian independence in this area. The experiences of the summer of 1940 most likely played a role. Too much interference with the Norwegian wage level could jeopardize the vulnerable lifeline to the British Isles; it was not worth the risk."