Malta-konvoiene (1941-1942)

Hentet fra Guri Hjeltnes, Handelsflåten i krig 1939-1945. Bd. 3. Sjømann, lang vakt, Oslo 1995: 305, 307-311:

"Da britene trakk seg tilbake fra den europeiske middelhavskysten, lå Malta tilbake, viktigere enn noensinne.

Den lille øya befant seg midt i aksemaktenes transportlinje mellom Italia og Nord-Afrika. Malta var den viktigste trussel mot forsyningskonvoiene til Rommel og hans Afrika-korps. Øya hadde flere flyplasser og var eneste britiske havn mellom Gibraltar og Alexandria. Om Malta falt, ville aksemaktene erobre det totale herredømme - ha fordeler på havet og få absolutt luftherredømme over det sentrale Middelhavet.

Olje, proviant og krigsmateriell måtte fram om malteserne og garnisonen skulle klare seg. Avstanden fra nærmeste britiske base var 1600 km og gjorde øya vanskelig både å forsyne og forsvare. Etter Luftwaffes ankomst til Sicilia i januar 1941, ble flyraidene intensivert fram til og med april.

Rett over nyttår 1941 brøt en hurtig  forsyningskonvoi fra Gibraltar og to fra Alexandria igjennom og nådde fram til Malta. Alvorlige tap blant eskorten fortalte at Malta-konvoiene kom til å bli større sjømilitære operasjoner. I tredje uke av mars nådde neste konvoi fram. Vel framme i havnen ble de angrepet av fly som senket to skip. Svært lite av forsyningene ble losset.

Første uke i mai 1941 stevnet to nye konvoier mot Malta. Den ene konvoien nådde fram, men ett skip løp på en mine og sank. I den andre konvoien seilte seks skip, hvorav fire norske, M/T Høegh Hood, M/T Svenør, M/T Talabot, M/T Thermopylæ, samt danske M/S Amerika og britiske M/S Settler.

Lasten besto av krigsmateriell av alle slag, ammunisjon, høyeksplosiver, proviant. Ved avgangen fra Alexandria 6. mai var det elendig sikt på grunn av sandstorm. Denne konvoien med kodenavn MW 1, var eskortert av admiral Cunninghams styrker.

Dessuten hadde hvert skip 20-30 mann ekstra for å betjene kanoner og maskingeværer. Først etter to dager dukket tyske fly opp, men værforbeholdene gjorde at konvoien nådde fram i god behold 9. mai. En stor menneskemengde sto samlet på land da skipene fra de to konvoiene ett etter ett ble ført inn i La Vallettas havn, Grand Harbour, på Malta. Innløpet var trangt og sperret av vrak. Hurra-ropet gjallet, malteserne visste å sette pris på skipene som under stor fare brakte hardt tiltrengte forsyninger fram.

Ikke før skipene hadde fortøyd, gikk flyalarmen. Besetningene fikk søke ly i tilfluktsrom i et fjell av sandstein like ved. Her holdt de til under alle flyangrep i de tre månedene som fulgte. Brenselsoljen fra Høegh Hood og Svenør kom godt med, de to lastene sikret lagerbeholdningen. Også de andre skipene ble losset fort. Det skulle gå lang tid før nye konvoier seilte til Malta. Fiendtlige fly lå tett i tett over havet utenfor Malta.

De norske innestengte skipene ble kamuflert med røde og hvite diagonale striper - lik italienske krigsskip. Lokalbefolkningen viste nordmennene stor sympati. Da kaptein Bjarne Kristiansen på Talabot døde av heteslag, fulgte en stor folkemengde den norske sjømannen til graven.

Det var stort behov for tankskipene Høegh Hood og Svenør, og Admiralty ville prøve å få skipene ut når beskyttelsen var sterk nok. Det skjedde under Operasjon Substance. Admiral Somervilles flåte ble forsterket med slagskipet Nelson og tre kryssere. Man håpet å avlede oppmerksomheten fra den planlagte konvoien fra Malta. 21. juli 1941 forlot en konvoi på seks skip Gibraltar, med 70 000 tonn krigsmateriell og 4000 soldater. To dager senere fikk skipene på Malta ordre om å seile.

De seks skipene i Grand Harbour avgikk to og to, med italiensk flagg, helt uten eskorte. Det gikk som planlagt, fienden konsentrerte seg om slagflåtene i vest og øst. Konvoien til Malta nådde fram 24. juli, med ett skadet skip.

Først neste dag ble den vestgående konvoien oppdaget. I to omganger forsøkte fly å treffe skipene med torpedoer og bomber, uten å treffe. Om kvelden sirklet et torpedofly seg inn mot Høegh Hood og traff forut i en tank, skipet fløt med et stort hull i skipssiden, skottene holdt, og maskinen gikk. 27. juli nådde Oslo-skipet Gibraltar, etter de øvrige i konvoien. Hullet ble tettet med en skipsside laget av spant, hud og garnering som ble boltet på plass.

Operasjon Substance var en av de farligste reiser norske skip deltok på under siste verdenskrig. Resultatet var fabelaktig. Flyene som opererte ut fra hangarskipet Ark Royal bidro til dette, og eskorten gjorde en stor innsats. Dessuten - uten det admiral Cunningham omtalte som handelsskipenes "steadfast and resolute behaviour" ville operasjonen ikke latt seg gjennomføre.

De seks skipene, norske Høegh Hood, Svenør, Thermopylæ og Talabot, danske Amerika og britiske Settler ble de eneste som seilte gjennom hele Middelhavet fra Alexandria til Gibraltar på et tidspunkt da dette ble betraktet som umulig, ja en dødsferd. [...]

Situasjonen på Malta i mars 1942 var så fortvilet at en ny konvoi måtte forsøke å tvinge seg fram til middelhavsøya. Fire skip ble valgt ut til denne berømte konvoien, MW 10, de tre britiske M/S Breconshire, M/S Clan Campbell, M/S Pampas, og norske M/S Talabot. [...]

Bare Talabot og Pampas nådde inn til Grand Harbour, om morgenen 23. mars, og møtte maltesernes hjertelige hyllest. De to andre skipene nådde aldri fram. Clan Campbell ble senket, mens Breconshire ble truffet og liggende som vrak.

Under lossingen de påfølgende dager kom et av krigens verste flyangrep på Malta, og både Pampas og Talabot ble truffet 26. mars. Ilden spredte seg om bord, det var vanskelig å drive redningsarbeid under de ustanselige bombeangrepene. Midtskipet på Talabot var så rødglødende at det freste under skosålene. Kaptein Albert Toft fikk skutt hull i skipssiden, slik at den farlige og lett antennelige lasten i forskipet kom under vann. Eksplosjonsfaren var dermed over for de nærmeste nabolagene i La Valetta, som var evakuert, og det norske skipet erklært totalhavarert. De aller siste som gikk fra borde, var salongpiken Margit Johnsen med en forskremt skipskatt trykket mot brystet og Kaptein Albert Toft. Talabots besetning ble et par dager senere ført til Storbritannia med en britiske krysser. Dessverre nådde bare en femtedel av de 26 000 tonn last som konvoi MW 10 førte, fram". [...]

I august 1942 sto et voldsomt konvoislag, Operasjon Pedestal, som forhindret at befolkningen ble utsultet og at øya måtte overgi seg. M/T Hallanger deltok i denne operasjonen som bunkringsskip for de britiske marinefartøyene.

Da presset mot Malta lettet høsten 1942, falt det sammen med en radikal forbedring av situasjonen i Nord-Afrika, etter slaget om El Alamein. Da aksemaktene var presset inne mellom den 8. arme i øst og amerikanske styrker i Marokko, ble de fiendtlige flyplasser overtatt. Dermed kunne Malta igjen være en fremskutt base for allierte stridskrefter, og øya spilte en viktig rolle under invasjonen av Italia i 1943".

De 4 norske skip i Malta-konvoiene:

Høegh Hood

Svenør

Talabot

Thermopylæ