Tønnes Kviljord Tønnessen

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

9. august 1913

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Lista

Bosted

Farsund

Relasjon til fylke

Vest-Agder

Flåtetilhørighet

Har stillinger

Pumpemann

Sjøforklaring 1939 - 1945

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London  27082 , NY  27836.

    Gift med (jf. London-kort): Marie Tønnessen

    Pumpemann ombord på D/T MADRONO som ble oppbrakt av tysk raider THOR 4.juli 1942 i Det indiske hav. Sendt i japansk fangenskap frem til han ble befridd av amerikanske tropper i september 1945. Ankom San Francisco med amerikansk troppetransport 15.10.1945.

    Tønnes Kviljo Tønnessen fortalte i 1995  dette til Jan G. Langfeldt om fangeleirene i fjellene  i Japan.

    Magnus Heggøe og pumpemann Tønnes Kviljo Tønnessen ble brakt fra Camp Omri til et fengsel for kriminelle i fjellene i Nord-Japan.  Når jeg hørte det Tønnesen med viskende stemme fortalte om den behandling de fikk, er det mer enn et under at de overlevde, men Tønnessen bar da også preg av at han fikk varig mén av oppholdet.

    Slag og spark når man snakket, ikke satt riktig eller snorket

    De fikk enda mindre mat enn fangene i Camp Omori der Olav Johnsen var , og det var ingen muligheter til å lure til seg noe mat.   Det var stort sett bare ris og vann. Det hendte at de fikk noe som ble kalt suppe.  Det var vann med noen dråper soyasaus som var satt til  slik at vannet fikk en brunfarge.  Og det kunne hende de fant noe potetskall opp i.  Det varierte hvor meget ris de fikk pr. dag.  Det kunne være fra noen få spiseskjeer til en delvis full bolle.  De fylte maven med vann.  Det kunne de få så mye de ville av.  Men det resulterte bare i at de fikk kroppen full av vann og ble syke.  De fikk beri beri som man får av ensidig kosthold.   Om vinteren kunne kulden være hard, og de frøs mye. Reglementet var strengt.  Heggøe og Tønnessen som satt i samme celle, fikk ikke lov til å snakke med hverandre, og de måtte sitte på gulvet med bena over kors hele dagen unntatt i luftepausene.  Det var ingen mulighet til å få informasjon om hva som skjedde utenfor  cellen,  og det var ikke mulig å  sende informasjon ut.  Vaktene kikket inn gjennom kikkhull og kontrollerte dem. Hvis de snakket, ikke satt riktig eller hvis de snorket når de sov, kom vakten inn og slo og sparket dem!  Etter et år tok Tønnesen mot til seg.  Da en høyere offiser var i leiren,  sa  Tønnessen til ham  at de norske ikke hadde gjort noe galt mot japanerne og spurte om de kunne få lov til snakke og  gå.  Dette ble innvilget.  Men skaden var allerede skjedd.  Tønnesen kunne nesten ikke snakke.  Han hadde jo ikke kunne bruke stemmebåndet. Stemmen hans har fått varig mén.  Psykisk fikk han også varig mén.  Han fikk så mye slag og spark når reglementet ikke ble fulgt at han fortsatt er engstelig for å gjøre noe galt. Og han har vanskeligheter med å konsentrere sine tanker.   Det var verst rett etter krigen.  Han var på sykehus en stund, men  kom seg så i arbeid som maskinist - først på norskekysten og senere i utenriksfart.

    Tønnesen var mer død enn levende da frigjøringen kom.  Stuert på D/T MADRONO Olaf Johnsen,  sier at vel var fangene fra Camp Omori tynne,  men Tønnessen var så tynn og dårlig at det vanskelig kan beskrives. Tønnessens kone og datter som hadde måttet leve for kr. 160  i måneden og i uvisshet i 2 år om Tønnesen levde,  hadde så dårlig økonomi at Tønnesen jobbet seg hjem på en båt. Han hadde ikke penger til å reise med D/S Stavangerfjord som de fleste gjorde.


    Stuert Olav Johnsen og pumpemann Tønnes Kviljo Tønnessen om fluktforsøket.  Intervjuet av Jan G. Langfeldt i 1995.

    Det var 26. mars 1943.  Jeg stod og strøk klær,"  sier Olav,  "da ble jeg og de andre  fangene plutselig kalt til messen akterut.  En av livbåtene var forsvunnet.  Det viste seg at Trygve Berge, Magnus Heggø og Tønnes Kviljo Tønnessen var borte.  Vi var så forstyrret at vi ikke sa noe.  Så da kapteinen spurte: "Hvor er svensken? ," var det ingen som svarte, heller ikke den svenske matrosen Karl G. Bivall som stod der sammen med oss.  "Så svensken har flyktet, han også," sa kapteinen.  "Er det meg han spør etter? "  spurte Bivall.  Nei, Bivall står der, sa jeg til kapteinen og pekte på Bivall."

    Det ble gitt ordre om å snu "Madrono" 180 grader.  Flukten hadde blitt oppdaget av de bevæpnede tyske vaktene som gikk sine faste runder på Madrono.  De passet på at fangene ikke skulle få noen sjanse til å kapre skipet.  Fordi flukten ble oppdaget relativt hurtig,  tok det ikke lang tid før "Madrono" kjørte rett på livbåten med de tre flyktningene, som de satt og sang "Ja, vi elsker."  De hadde tatt seieren på forskudd. 

    Det viste seg at det ikke bare var  et mislykket fluktforsøk, men også et mislykket sabotasjeforsøk.  "Trygve Berge var "Madronos" kanonmann"  fortsetter Olav. "Før de låret livbåten hadde han stjålet noen av kanongranatene og sammen med Heggø og Tønnessen hadde han kastet dem ned i maskinrommet." 

    "Meningen var at vi skulle skade maskinen så meget at den stoppet," forteller Tønnes Kviljo Tønnessen, som har blitt 83 år og bor på Mosvold Hvilehjem i Farsund.  "Men granatene eksploderte ikke.  Dersom de hadde eksplodert, kunne de ha sprengt halve skipet i stykker.  Det var ikke meningen.  Vi hadde for lite kunnskap om det vi gjorde," sier Tønnessen,  som  bekrefter  at det var engstelsen for å komme i japansk fangenskap som fikk de tre til å forsøke å flykte.

    Låringen av livbåten gikk heller ikke etter oppskriften:  "Vi klarte ikke å kutte alle livbåttauene samtidig.  Livbåten raste med baugen ned.  Alt ble derfor kastet hulter til bulter i livbåten eller havnet i sjøen, før vi omsider fikk den på vannet," fortsetter Tønnessen.
    Etter sabotasje-og fluktforsøket ble det slutt på den gode fangetilværelsen.  "Jeg ble kalt opp til kapteinen og forhørt om andre hadde vært med på planleggingen eller gjennomføringen av sabotasje- og fluktforsøket,"  sier  Olav.  "Ingen andre visste om dette, kaptein.  Det var dessuten to nordmenn i den delen av skipet som kunne ha blitt sprengt i stykker.  Vi vil da vel ikke drepe våre egne," sa jeg. 

    "Jeg er ikke så sikker på det," sa telegrafisten Gomez.  Han var av spansk opprinnelse og hadde et kraftig språkbruk.  Det var han som skrev ned alt på skrivemaskin.  "Det er forferdelig hvor frekke de er," sa han.  Han var en Hitlertype. "Du lyver oss rett opp i trynet," sa han.  "Nei, det gjør jeg ikke," svarte jeg.

    "Det er ikke noe for å forhøre han der mer," sa han til kapteinen og de andre offiserene som var tilstede. "Sett dem i land i Indonesia og skyt dem."   

    "Nei, det kan vi ikke gjøre,"  sa styrmannen, som var mer sympatisk, "vi får overlevere dem til japanerne."   "Ja, vi får gjøre det," sa kapteinen.

     Da dette ble kjent, ble engstelsen  forsterket. 

    "Vi fikk lov til å komme opp og spise en gang om dagen.  Men nå var det slutt på den gode skipskosten.  Det var bare restemat som brødskalker, halve skiver og skorper," sier Olav. 

     

    Etterhvert  som de nærmet seg Japan, steg nervøsiteten blant fangene.  En natt  hørte de morsesignalisering fra den tanken som Trygve Berge var i.  "Men vi kunne jo ikke morse," sier Olav.

    "Neste morgen ble Trygve funnet død. Hva han hadde prøvd å fortelle oss, fikk vi derfor aldri vite.  Han  ble 23 år.  Trygves lik ble dumpet i sjøen, og etterpå  måtte vi være i tanken døgnet rundt.  Forholdet mellom de to andre sabotørene og oss øvrige fanger ble ikke bedre etter Trygves død.  Heggø og Tønnessen holdt seg borte i et hjørne av tanken og hadde det ikke godt". 

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg
    Jan G. Langfeldt