Finn Nielsen

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

19. september 1914

Død

1. mars 1977

Foreldre

Anton og Thora Nielsen, Kokkenes, Lillesand

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Lillesand

Bosted

Lillesand

Relasjon til fylke

Aust-Agder

Tilknyttet mønstringsdistrikt

Har stillinger

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 32050, N.Y. 26546.

    Fartstid 2.verdenskrig:

    Båtsmann M/S BELNOR av Oslo. Rederiet Christen Smith & Co. påmønstret Norge 10.3.1938. avmønstet Boston 12.7.1940.

    Båtsmann Svensk M/S KIRUNA av Stockholm. Trafik A/B Grängesberg - Oxeløsund,Stockholm.  påmønstret New York 7.1.1941. avmønstret Immingham 1.7.1941

    Matros D/S EMPIRE CHIEF av Leith. Rederiet Ministry og War Transport, disp v/. Chr. Salvesen . Leith. påmønstret England 28.8.1941. avmønstret Bombay 20.2.1942

    Båtsmann M/S BELRAY av Oslo. Rederiet Christen Smith & Co. påmønstret Bombay 20.2.1942. avmønstret 5.1.1945

    Finn Nielsen ble tildelt Krigsmedaljen

    --------------

    Mine første opplevelser i krigen
    Av Finn Nielsen

    Innledende kommentar:

    I papirer etter mine foreldre, Selma og Einar Nilsen, finner jeg tre beretninger fra krigen skrevet av min onkel Finn. Beretningene er skrevet med maskin og jeg vil tro de er skrevet rundt 1960. De tre beretningene handler om opplevelser i starten på krigen (høsten 1939), opplevelser fra en av Malta konvoier han deltok i til juni 1942 og opplevelser fra en stor ulykke på Bombay havn i India i april 1944. Hva han ellers opplevde under krigen, har jeg ikke oversikt over.

     Finn ble født i Lillesand i 1914 og døde 1. mars 1976 på en tur i India. Han bodde hele sitt liv i Lillesand, det aller meste av tiden på Kokkenes. Foreldrene var Tora og Anton Nielsen. På slutten av krigen ble han i India gift med Marry. De fikk ingen barn. Han hadde brødrene Arne (reiste tidlig til USA), Einar, Gunnar, Owe og Kyrre. Owe forsvant på sjøen under krige. Finn kom tilbake til Lillesand påskeaften 1946 sammen med Mary. Finn hadde da vært borte fra Norge i nesten 8 år. Det første årene etter hjemkomsten var han bl.a. på skoleskipet Sørlandet. Han jobbet mange år på Stanse-fabrikken i Lillesand og på Norton i Lillesand.

     Harald Stein Nilsen



    M/S BELNOR

    Jeg var om bord i norske M/S BELNOR som lå i Canada og lastet props. Lasten var bestemt for Tyskland og lasten var tysk eiendom. Dette var i august 1939. Situasjonen i Europa var svært spent. Vi ble ferdiglastet og gikk til sjøs og var kommet langt ut i Atlanterhavet da krigen brøt ut for fult.

    Hver dag mens vi stevnet østover, ventet vi å få order fra rederiet på hva vi skulle gjøre. Norge var jo nøytralt og vi malte nøytralitetsmerker på skutesiden og på presenningene på lukene. Så kom ordren: Fortsett til Kopervik. Hjem til Norge, det hadde vi ikke ventet. Jeg hadde vært uten i over to år nå og var glad for å kunne komme hjem en tur til Lillesand. Men skjebnen ville at det skulle gå mange år før jeg skulle se Norge igjen. (Finn kom tilbake til Norge påskeaften 1946)

    Da vi var kommet nord for Skottland, fikk vi det første bevis på at det var krig. Det var en engelsk destroyer som stoppet oss. Engelskmennene ville vite hvem vi var, hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Da de hadde fått vite det de ville, ønsket de oss god tur og forsvant i horisonten. Vi undret oss over at det gikk så lett med kontrollen. Vi hadde ventet oss at de ville se skipets papirer, lasten var jo tysk eiendom, og det ville vært en stor verdi å ta for engelskmennene. Men engelskmennene var ikke så dumme som vi trodde. Vi ble stoppet igjen samme kveld av en stor krysser.

    Det hadde blåst en liten kuling de siste par dagene og sjøen gikk tung. Men krysseren var flott å se på der den manøvrerte opp på siden av oss og satte båt på vannet i den tunge sjøen. Få minutter etter var båten opp på siden av oss. Vi hadde en losleider klar. Den første som kom om bord var en løytnant. Han erklærte høytidelig at skipet var tatt som prise (beslaglagt) og at de nå satt prisemannskap om bord. Åtte marinegaster kom om bord, de var alle bevæpnet. De hadde et stort engelsk flagg som de la over vårt nøytralitets-merke på luken og et lite som ble hengt under det norske på stangen akterut. Kursen ble lagt lenger sydover og vi fikk høre at vi skulle gå til Kirkwall.

    Vi kom til Kirkwall neste formiddag. Her var det liv og røre. Det lå flere lastebåter her som var opprakt og en masse krigsfartøyer av alle slag. Båten vår ble liggende i Kirkwall i en måned. Vi levde et dagdriverliv, det var ikke stort vi kunne få gjort på dekk for vi hadde jo full dekkslast. Det var ikke stort som hendte mens vi lå her, men en dag kom det inn en tysk undervannsbåt som var kapret. Jeg så tyskerne stå oppstilt på dekket da båten passerte oss. Det var tidlig å bli tatt som krigsfange.

    Torpederingen i Atlanterhavet var nå begynt Vi hørte hver dag om båter som var blitt senket. Så etter å ha lagt i havn en måned, fikk vi ordre om at vi skulle gå med en konvoi sørover til London. Vi var glade for å komme ut av Kirkwall. Vi hadde ikke hatt lov til å gå i land mens vi lå her. Det hadde vært som å være i fangenskap.

    Konvoien bestod av ni lastebåter i følge med fire krigsskip, en destroyer og tre armerte trålere. Vi hadde fremdeles prisemannskapet om bord og så hadde vi fått om bord et maskingevær og en sperreballong. Ballongen hadde vi en svare sjau med. En dag slet den seg og forsvant. Konvoien var kommet et stykke syd om Newcastle da vi ble angrepet av fire fly. Destroyeren begynte plutselig å blåse en masse korte støt i fløyten og der kunne vi se flyene komme ut fra babord side. De kom ganske lavt, helt nede ved vannflaten. Dette var en vanskelig angreps-taktikk for oss fordi det ikke kunne skytes fritt. Båter i konvoien kunne bli truffet. Vi i mannskapet hadde ikke noe å gjøre. De engelske marinegastene stod ved maskingeværet. Jeg hørte at båter i konvoien skjøt. Jeg sto og stirret, der var flyene over oss. Jeg kastet meg ned. Der smalt det, båten ristet på seg, bombene gikk i vannet kloss ved siden av oss. Jeg hørte flere eksplosjoner og en båt foran oss stoppet. Den var truffet i maskinrommet. Der kom flyene igjen, lavt nede og på tvers av oss. Flyene brukte nå maskingeværene, kulene smalt i dekkshuset ved siden av meg, men gjør ikke stor skade. Gastene ved maskingeværet skyter i ett sett. Et fly ble truffet, det har en lang hale av røyk etter seg. Det mister høyde og treffer sjøen så spruten står. Vi har mistet to båter. En er senket og en ligger og brenner langt akterut. En av trålerne hoder seg i nærheten av den.

    Dette var altså krig. Min første føling med fienden. Resten av turen gikk fint, vi så ikke mer til fienden. Vi ankret opp utenfor Queensborough, en liten by i munningen av Themsen. Det var en grei liten plass og vi kunne gå i land så mye vi ville. Vi fikk utlevert gassmasker som vi måtte ha med oss når vi gikk i land. Jeg synes det var litt rart å gå og dingle med den firkantede kassen rundt halsen. Men vi ble snart vant til den. Engelskmennene hadde også gassmasken med seg hele tiden. Flyangrepene på London var nå begynt. Vi kunne høre bombene og se brannene. Vi var glade for at vi var så langt vekke, men denne gleden tok slutt. Vi ble halt opp i Surry-dokken for å losse props-lasten som vi hadde hatt om bord i over to måneder. Vi fikk ikke fortøyd ordentlig før de første props gikk over rekka.

    Jeg var i land et par kvelder i London, var en tur i kirka og var rundt å så på byen. Jeg kunne ikke se store skader i byen, men byen var jo veldig stor og krigen hadde ikke vart lenge. Nå fikk vi rede på at vi skulle seile for de allierte. Først skulle vi gå fire båter i følge til Milford Haven, en by i Syd England og der slutte oss til en konvoi som skulle gå over Atlanterhavet til Canada eller USA. Vi kom fram til konvoihavna uten at noe hendte oss. Her var fult av båter av alle slags. Vi fikk om bord tre maskingevær og vi ble lært opp i å håndtere dem. Etter to dager var konvoien klar til å dra. Vi stevnet ut og opp i Irskesjøen og ut i Nord Atlanteren.  Konvoien bestod av 30 båter med eskorte av en krysser, fire destroyere og fire korvetter.

    Tre timer etter at vi hadde forlatt havna, ble vi angrepet av tyske fly. Alarmen gikk og et øyeblikk etter var de over oss. Det var 10 – 12 lette bombefly. De stupte ned mot konvoien, slapp sine bomber og gikk til værs igjen. Det første attakket kom så fort at vi fikk ikke løsnet et skudd. Jeg hørte at det ble skutt fra andre båter. Flere båter brant. De fleste båtene var ballastet, så selv om de var truffet, sank de ikke så fort. Der kom flyene igjen, nå er maskingeværene klare og vi skyter. Jeg kan se bombene falle, ikke på oss, men lenger framme i konvoien. Jeg ser en fransk båt blir truffet, for et brak. Den fikk en bombe forut for bruen og en bombe aktenfor. Båten er ferdig, jeg ser folkene løpe til livbåtene. Den synker fort, livbåtene er på vannet og de ror vekk. Flyene er over oss igjen og slipper bomber. Luften er full av røykdotter. Jeg hører lyden fra Brofoss-kanoene om bord på krysseren. Jeg stirrer på bombene som faller. En treffer oss, et forferdelig brak. Jeg ramler på dekk. Jernstykker smeller i dekket ved siden av meg. Jeg kommer meg på beina. Bomben traff forut på bakken, den traff ankerspillet. Der styrter et fly brennende i sjøen. Omsider er angrepet over. Jeg ser flyene som enda er på vingene forsvinne i horisonten. Det viser seg at det ble skutt ned fem tyske fly. Ingen på vår båt var blitt skadet. Det var gått verst ut over den fremste delen av konvoien.

    Neste dag fikk vi tykk tåke. Konvoi og tåke passer ikke sammen, fare for kollisjoner. Farten blir slått ned til det halve. Tåken varer i to dager og vi går med snilefart opp gjennom Irskesjøen og ut i Nord Atlanteren. Vi skulle gå den nordlige konvoiruten opp under Grønnland. Her var en annen fare, det var isfjell. Vi så fire stykker. Alt gikk bra videre og etter en tur på 16 dager i sjøen kom vi til Halifax i Canada. Konvoien ble oppløst. Havna i Halifax var full av båter. Jeg hadde vært i Halifax før, men aldri hadde jeg sett så mange båter her. Havna var et samlingssted for båter som skulle gå i konvoi over Atlanteren. Vi ble liggende her noen dager for å reparere skadene på bakken. Vi måtte ha nytt ankerspill og styrbord anker hadde vi også mistet. Reparasjonsarbeidet gikk for unna og snart kunne vi sette kursen sydover til Boston hvor vi skulle laste. Vi var heldige og fikk jula i land i Boston. Utpå nyåret var vi ferdiglastet og satte kursen nordover til Halifax igjen der vi skulle være med i en konvoi til England.

    Maltakonvoi med D/S BELRAY
    av
    Finn Nielsen

    Tilrettelegging og innledende kommentarer av Harald Nilsen, nevø av Finn:

    I papirer etter mine foreldre, Selma og Einar Nilsen, finner jeg tre beretninger fra krigen skrevet av min onkel Finn. Beretningene er skrevet med maskin og etter det jeg husker er de skrevet rundt 1960. En beretning handler om opplevelser fra starten av krigen (høsten 1939) med konvoier over Atlanteren, en om opplevelser fra den siste av tre Maltakonvoier han deltok i 1942 og den siste er om opplevelser fra en stor ulykke på Bombay havn i India i april 1943. Men jeg vet at han også var med på den dramatisk allierte evakuering av Kreta og en tur til Tripoli under de harde kampene i Nord Afrika. Han var sjømann under hele krigen.

    Finn ble født i Lillesand i 1914 og døde 1. mars 1977 på en tur i India. Han bodde hele sitt liv i Lillesand, det aller meste av tiden på Kokkenes. Foreldrene var Tora og Anton Nielsen. På slutten av krigen ble han i India gift med Marry. De fikk ingen barn. Han hadde brødrene Arne (reiste tidlig til USA), Einar, Gunnar, Owe og Kyrre. Owe forsvant på sjøen under krige. Finn kom tilbake til Lillesand påskeaften 1946 sammen med Marry. Det første årene etter hjemkomsten var han bl.a. på skoleskipet Sørlandet og var aktiv i speiderbevegelsen. Han jobbet mange år på Stansefabrikken i Oreholda og på Norton.

    Finn oppgir ingen datoer for denne konvoien med norske D/S BELRAY , men sammenligner vi opplysningene fra han med krigshistorien, er dette i juli 1942. At de allierte kan ha kontroll over Malta var svært viktig. Churchill mente at Malta måtte holdes for enhver pris. Herfra kunne de allierte blant annet ødelegge de tyske forsyninger til general Rommels tropper i Nord-Afrika som nå behersket neste hele Nord Afrika. Middelhavslandene Frankrike, Italia, Hellas og store deler av Europa var kontrollert av aksemaktene. Dette var en i den vanskeligste tiden for de allierte under krigen 

    Finn skriver:
    Krigen i Middelhavet er på sitt verste. Konvoiene til Malta har store tap. General Rommel tyske styrker og den allierte 8. arme hadde sloss som verst ved Tobruk. Den 8. arme var på retrett og gikk i stilling ved el-Alamein. For få dager siden kunne vi høre kanontorden i Alexandria.

    Vi lå i Alexandria og lastet stykkgods. Vi skulle til Malta. Dette viste vi naturligvis ikke sikkert, men vi skjønte at det var dit vi skulle. Ut på havna samlet det seg flere og flere båter. Det samme hadde hendt turen før. Maltakonvoi helt sikkert. Det var skremmende å tenke på, men vi hadde sluppet heldig fra to turer tidligere.

    Så var hele lasten om bord. Vi fikk ordre om å hale ut på reden. Der var det en masse båter der som lå og ventet. Over alt var folk i arbeid med å gjøre alt klart for den farlige turen. Livbåtene og flåtene skulle kontrolleres, brannslukkingsapparatene ble prøvd. Kanoner og maskingevær ble pusset og stelt.

    Om bord hos oss ble alt gjort i stand med pinelig nøyaktighet, ingen slurv når det gjaldt redningsutstyr og forsvarsutstyr. Etter at arbeidet var slutt og vi hadde spist, var det å gjøre klar private saker. Papirene skulle syes inn i vanntett duk og redningsvestene skulle ettersees. Så var det stille om bord. En hel natts søvn. Det var fint for vi ante hva som kunne komme.

    Klokken 7 neste morgen ble kapteinen hentet i land til konvoikonferanse. Da han kom om bord et par timer senere startet ankerhivingen og signaliseringen. Båtene begynte å stevne utover for å finne sin plass i konvoien. Konvoien hadde 6 båter i hver rekke, vi var tildelt plass i 4. rekke og hadde altså 3 båter foran oss. Vi hadde nr 3 fra babord på rekken og hadde altså to båter på babord side og tre på styrbord side. Dette var en forholdsvis bra plass i konvoien. Konvoien bestod av 60 lasteskip med eskorteskip. Her var oljetankere lastet med bensin og tykkolje, stykkgodsbåter med alle slags varer som Malta ventet på med lengsel. Lasten vår bestod av matvarer, klær, våpen og en masse ammunisjon.

    Det var lite arbeid under konvoifarten. Folkene gikk sine vakter, utkikk på bakken og broen. I kanontårnene og ved maskingeværene gikk kanonmannskapene. Det var en dyster stemning om bord, alt var liksom alt for stille. Været var strålende. Det var ingen vind. Men den monotone lyden fra maskinene lå i luften hele tiden. Konvoien gikk med 8 knops fart.

    Ingen ting hente den første dagen. Natten kom over oss raskt. Det var mørklagt over alt, ikke et lys måtte sees. På en slik natt ble det vist et flott sjømannskap hva navigering angikk. Den ene båten måtte alltid vite hvor de andre var.

    Neste dag var like strålende som den første. Seksti lastebåter på rad og rekke. Hvor mange ville nå fram? Tyskerne og italienerne satte inn mengder av fly og ubåter for å blokkere Malta. Det ble middag og ingenting hadde hendt. Vaktene på dekk og i maskinen fikk avløsning. Vi viste at nå begynte vi å nærme oss det stedet hvor ubåtene pleide å operere. Spenningen og uroen steg, det var en forferdlig følelse, en nervepåkjenning uten like. Vi bare visket til hverandre. Jeg ved at mange var redde, det burde man jo være. Var jeg redd? Jeg vet ikke. Det verste var det å gå og vente i en uutholdelig spenning, vente på at signalflaggene til eskorteskipene skulle gå opp, vente på ordren: klar for angrep. Når en slik ordre kom, viste vi alle hva vi hadde å gjøre. Vi hadde våre faste plasser.

    Lasten vår besto av matvarer, klær, våpen og en masse ammunisjon. Vi hadde en farlig last. Klokken tre var alt stille og rolig. Jeg gikk for å hente en kopp kaffe i byssa. Vi gikk nå ikke ned i messa. Det var best å holde seg på dekk så mye som mulig. Det var den sikreste plassen om noe skulle hende. Jeg sto i byssa da alarmklokken begynte å ringe. Jeg slapp kaffekoppen og løp opp til kanonen akterut. Det var min plass. Her var karene alt i gang med å lade opp firepunderen. Et øyeblikk etter kunne kanonsjefen melde av til broen at akterkanonen var klar. Vi som skulle lange ammunisjon stå klar samtidig som vi speidet etter periskop. Plutselig får vi et dunk i skuta, så et dunk til. Et av eskorteskipene dropper dypvannsbomber. Vannspruten står høyt. Vi ser ingen treff. Ingen båter blir torpedert. Var det falsk alarm?

    Noen prøver med en vits, men den faller ikke i god jord. Spenningen er høy, men det er håp om falsk alarm. Jeg får igjen lyst på en kopp kaffe og hopper ned leideren og går i byssa. Kokken skjenket i og ga meg koppen. Da kom et forferdelig brak, koppen ble blåst ut av hånden min. Jeg snudde meg. Himmelen var full av vrakrester og røyk. Vi var ikke torpedert, men båten på siden av oss var blitt truffet. Det var en engelsk båt lastet med bensin på fat. Der smalt det igjen, lenger vekk denne gang – helt ut på styrbord side. Jeg løp tilbake mot kanontårnet og var akkurat kommet opp leideren da angrepet mot oss startet for fult. Nå smalt det i ett rundt i hele konvoien, eksplosjon etter eksplosjon. Båtene sank rundt oss. Oljetankere sto i lys lue. Krigsskipene droppet dypvannsbomber. Vår båt begynte plutselig å skjære hardt ut til styrbord. Jeg stod og så akterover på kjølevannet. Da så jeg torpedoen komme med kurs for akterenden. Jeg ble stum og stiv, kunne ikke røre meg. Ville den treffe? Jeg lukket øynene. Nei, den traff ikke, den traff ikke!

    Båten foran oss var blitt truffet. Det var derfor båten vår måtte styre hardt unna til styrbord. Det var dette som reddet oss. To torpedoer var blitt skutt mot oss, den gikk forbi foran og den andre gikk forbi akter. Andrestyrmannen som var på broen så den som gikk klar baugen.

    Angrepet var over. Rundt oss lå flere båter og brant. En mengde vrakrester av alle slag lå og fløt. Her og der kunne vi se en livbåt. Små krigsfartøy var med å ta opp menn som hadde hoppet på havet og livbåter man hadde fått på vannet. Vi gikk fremdeles med full fart, måtte ikke stoppe. Farten skulle holdes framfor alt. Signalflaggene gikk nå til værs på lederfartøyet. En og tjue (21) båter av 60 var blitt torpedert. Vi hadde ikke sett en eneste undervannsbåt. Men det var sannsynelig at noen var blitt ødelagt av alle dypvannsbombene. Vi måtte nå danne nye rekker. Nå ble vi nummer en i tredje rekke, altså i første linje.

    Så var det kveld. Nattemørket kom nesten med det samme. Ingenting hendte om natten. Det var mørkt og vi følte oss trygge. Vi fikk sove litt om natten. Det trengte vi for det ble ingen søvn på frivakten om dagen. Neste dag gikk uten at det hendte noe, men morgenen etter i grålysningen gikk alarmen igjen. Det ble meldt om fintelige fly. Vi var så vidt kommet på plass ved våre stasjoner da vi fikk øye på dem. Vi så flyene høyt oppe. Ti tolv lette bombefly.

    Først trodde vi at flyene skulle passere oss, men plutselig satt flyene kurs mot konvoien. Alle båtene og krigsfartøyene åpnet opp med alt de hadde av skyts. De første bombene falt. Flyene kom på tvers av konvoien. Flyene vil konsentrere seg om de første båtene for å skape mest mulig kaos. Jeg er skytter på et maskingevær på styrbord broving. Jeg ser flyene komme, ett fly har kurs rett mot oss. Nå husket jeg hva jeg hadde lært på maskingeværkurset i Glasgow. Ikke nervøs nå, men hendene dirrer. Vent, ikke skyt for tidlig. Skyt nå, se på sporlysene. Jeg treffer, jeg ser kulene gå inn i flykroppen. Så blir jeg kastet til siden og vannet fosser over meg. En bombe har truffet kloss ved skutesiden. Flyet styrter i havet. Jeg er ør, men kommer meg tilbake til maskingeværet, setter automatisk på en ny panne og skyter to skudd for å være sikker på at geværet fungerer. Flere fly, de bruker sine maskingevær nå. De kommer inn over oss svært lavt. Jeg venter, der kommer ett. Jeg sikter inn, har det i sikte, vent, vent, hendene er rolige nå. Flyet skjærer plutselig ut og går hodestups i havet. Hvem som traff det vet ikke jeg, jeg fikk ikke løsnet et skudd. Jeg ser meg rundt, for et syn. Røk og branner over alt. Angrepet er ikke over. Flyene kommer igjen og igjen. Et fly kommer stupende ned mot oss forfra. Jeg tørner geværet og sikter meg inn. Jeg ser at han på babord maskingevær gjør det samme. De to på bakken står og sikter inn på det samme flyet. Jeg er ikke nervøs lenger, jeg har lyst til å rope: Kom igjen, her skal du få varm mottakelse. Maskingeværene på bakken åpner ild. Jeg venter et halvt sekund, sikter lavt, flyet går rett inn i kuleregnet. Kulene fra flyet smeller i panserplatene rett ved siden av meg. Jeg blør i armen, men kjenner ingen smerte. En av skytterne ved på bakken er truffet, jeg ser at en annen tar hans plass.

    Jeg har sett fire fly styrte i havet, men det er sikkert mange flere. Inn med ny panne, prøver med et par skudd, klar igjen. Tomhylsene må jeg sparke bort for å få plass til å stå. Blodet siler fra armen, skjorten er gjennomvåt. Båten er ikke truffet av bomber, men maskingeværkuler har revet opp dekket på flere plasser. Det skytes enda, men det blir mer og mer sprett skyting. Konvoien har fått en hard medfart, jeg kan se flere skip som brenner langt akterut. Flyene forsvinner i horisonten, det er ikke mange. Nå er det hele over for denne gang. Vi vil siden få rede på hvor mange fly som er skutt ned og hvor mange båter vi har mistet.

    Rormannen slår åtte glass. Er ikke klokken mer? Det føles som jeg har stått ved maskingeværet en evighet. Skipperen kommer ut på brovingen. Fint arbeid, sier han. Vi så du skjøt ned det flyet. Jøss for blod, er du såret, kom her. Vi gikk ned i sykelugaren, der lå en av mine kamerater. Han var ille tilrett. Styrmannen stod og så på han, ristet på hodet og sa: Han er snart ferdig. Det var en ung gutt, tjue år. Det viste seg at jeg bare hadde fått en liten splint i armen og det var bare å få stoppet blodet. Jeg fikk en bandasje, et par gode drammer og gikk så til frokost.

    Det viste seg at vi var blitt angrepet av 48 fly. Det var blitt observert nedskutt 23 fly. Konvoien hadde mistet 17 båter i dette angrepet, men noen kunne kanskje reddes fordi de fortsatt fløt. Nå syntes vi at det var nok for denne turen. Det var nå igjen 22 båter av de 60 som startet fra Alexsandria. Det var en dyster stemning om bord. Vi tenkte på kameraten vår som lå død i sykelugaren. Vi var ikke nybegynnere i krigen noen av oss. Vi hadde vært med helt fra begynnelsen, kanskje hadde vi mistet kamerater før også, likevel var det et sug i brystet når vi tenkte på han vi nå hadde mistet. Tårene presset på.

    Jeg ble liggende i køya denne natten å tenke, fikk ikke sove. Hatet jeg fienden? Jeg fant ingen svar, men viste at bare at jeg måtte prøve å ødelegge dem for ikke å bli ødelagt selv. Vi var nå heldigvis kommet så langt at vi skulle være i havn neste dag. Det begynte å blåse en del neste dag, vi stampet oss framover med åtte mils fart. Alle håpet på at vi ikke skulle ble angrepet igjen. Men vi skulle i ilden en gang til, denne siste dagen før vi var i havn på Malta. Klokka fire gikk alarmen, fiendtlige ubåter.

    Ti minutter etter smalt den første torpeoen. En hollender som gikk i rekken bak oss ble truffet., Vi så mannskapet hoppe på sjøen, båten sank med en gang. Nå drypper krigsfartøyene sine dypvannsbomber foran konvoien. Vi stirrer forover etter periskoper og tørr nesten ikke puste. Kanonen vår er klar, alle mann på plass. Det er en dump lyd og risting i båten hver gang en bombe eksploderte under vann. Plutselig ble vannet rundt oss fult av olje. En undervannsbåt må være truffet. Der kommer undervannsbåten opp. Kanonen vår svinger rundt og sikter inn. Telefonen ringer, kanonéren roper fyr. Skuddet bommer, for høyt, inn med nytt prosjektil. Nytt skudd, treff aktenfor tornet, noen av ubåtmannskapet hopper på vannet. Ubåten er ferdig. Telefonen ringer. Ikke skyt mer, men vær på vakt for andre ubåter. Mannskapet på ubåten har fått en gummibåt på vannet, noen gikk i den mens andre klamret seg til siden av den. De ble senere tatt opp av et engelsk krigsfartøy. Angrepet var over. Konvoien hadde i dette angrepet bare mistet en båt. Det var senket en fiendtlig ubåt.

    Mørket falt nå på. Vi viste at når det lysnet igjen er vi opp under land. På formiddagen ligger vi vel fortøyd ved kai. Turen er over for denne gang. Vi skal jo tilbake, men den tid den sorg. Det var ok å komme til Malta under krigen, det måtte være fordi det var så vanskelig.

    Vi har nå ligget fire dager på Malta og losset vår last av matvarer, våpen og ammunisjon fra Alexandria. Den siste turen var tøff. Av de 60 lastebåtene som startet i konvoien fra Alexandria kom det fram 21, resten ble senket på turen. Den andre dagen her på Malta fulgte vi en av våre kamerater til grava. Han ble drept under et luftangrep noen dager før vi kom til Malta.

    Båten er snart utlosset og vi skal ut igjen, antakelig tilbake til Alexandria. Det er noen fæle turer dette og jeg har bestemt meg på at hvis jeg kommer levende dit så går jeg ikke med på en tur til. Dette er fjerde turen min i dette farlige Middelhavet. Nå vil jeg se å få meg en båt som går sydover til det fjerne Østen. Det kan nok være farlig der også, men ikke på langt nær så farlig som her i Middelhavet. Jeg har vært midt oppe i det verste helt siden krigen begynte, og opplevd mye. Atlanterhavet til å begynne med, så evakueringen av Kreta, en tur til Tripoli i Nord Afrika og nå tre turer til Malta. Nå har jeg fått nok. Jeg kan ikke tro at jeg fortsatt skal være så heldig å slippe fra det med livet i behold dersom jeg fortsetter å seile på de farligste områdene. Jeg har enda ikke fått en skramme på kroppen bortsett fra den splinten i armen under et flyangrep på den siste turen til Malta. Men det er en annen ting som plager meg, jeg får ikke sove om natta eller på frivakta. Ligger bare og tenker.

    Vi skal ikke ha noe last med herfra. Malta har ingen ting å være av med nå. Vi er ferdige til å seile igjen, ligger bare å venter på at flere skip skal bli ferdig så konvoien kan komme av sted. Alt er klart om bord hos oss. Redningsmateriell, maskingevær og kanon er kontrollert. Alt klappet og klart til å ta imot nye angrep som vi vet vil komme. Kapteinen har vært i land. Vi skal gå ut i kveld klokken 7. Klokken kvart på syv hever vi anker, vaktene blir satt.

    Konvoien er snart på vei østover. Farten er satt til 8 knopp, det er ingen vind. Konvoien har 17 lastebåter.  Vår båt har plass nummer to i første rekke. Det er en utsatt plass. Et angrep pleier alltid å gå verst ut over første rekke for å skape mest mulig kaos i konvoien. Det er bekmørkt og stille, bare duren fra maskin kan høres. Vi har svært god eskorte. En krysser, tre destroyere, fire korvetter og to armerte trålere som er plassert bak konvoien. Det er alltid en god følelse å ha disse trålerne bak oss. Det er disse som er vår siste redning dersom vi blir torpedert og må hoppe på sjøen. Nattemørket viker for en ny dag, det lysner på himmelen i øst og snart stiger solen opp over horisonten.

    Middelhavet er skjønt en slik morgen. Sjøen ligger i dag stille og svart, langsomt tørner den blå etter som solen stiger på himmelen. Det må være noe galt i verden når en slik vidunderlig morgen plutselig kan bli fylt at krigens redsler, torpedering, bombing, skyting, blod og død. Det er ingen mening i et liv som dette, ingen normale mennesker kan klare den nervepåkjenningen i lengden. Under konvoitiden er det ingen tid å slappe av på, vissheten om faren og døden er alltid til stedet.

    Signalflaggene går til værs på lederfartøyet, det er bare en kursendring. Tjue grader lenger syd, fiendtlige sjøstridskrefter er observert syd av Sicilia. Vi må prøve å styre lenger unna, nærmere Afrika kysten. Det blir middag og vaktavløsning, alt er stille. Jeg har frivakt, ligger på luken og slapper av, men spenningen er der. Klokken er halv fire på ettermiddagen da alarmen går. Alle stormer til sine plasser. Hva er det? Ubåter eller fly? Så kommer meldingen, fiendtlige krigsfartøy om babord forut. Våre destroyere setter full fart og går dem i møte. Der ser jeg fienden. Først røyken, så mastene. De kommer på skrå, skjærer vår kurs. Fire fiendtlige skip. Våre destroyere kjører nå i sikksakk. Krysseren skjærer nå ut av konvoien, setter full fart og går dem i møte. Den kan rekke med sine kanoner snart. Jeg ser glimtet fra krysserens første skudd, en stud etter kommer smellet. Kampen er i gang, vi er bare tilskuere.

    Fienden er italienere. Nå er allerede to av fiendens skip blitt truffet. Italienerne ventet sikkert ikke at vi hadde så sterk ekskote. Det de gjør er rene selvmordet. Der synker den ene, setter baugen i været og forsvinner i dypet. Den andre båten som er truffet, har fått en voldsom slagside og er også ferdig. De to andre italienerne prøver nå å rømme, men våre destroyere setter etter dem. Skipene forsvinner i horisonten. En av våre korvetter går av sted for å ta opp eventuelle overlevende fra det to italienerne. Den andre italieneren er nå også senket. Angrepet er over, vi har ikke vært med engang. Korvetten har tatt opp tre offiserer og 14 mann, alle italienere. Krigen er slutt for dem. Vi venter på at våre krigsskip skal komme tilbake så vi får høre hvordan det gikk med resten av sjøslaget.

    Konvoien seiler videre. Resten av dagen går uten at noe hender. Mørket faller på, destroyerne som forfulgte fienden er enda ikke kommet tilbake. Men neste morgen er de tilbake på sine plasser. De går der som om ingenting skulle være hendt. Den ene er blitt truffet og er ille tilrett på akterdekket. De meldes om at alle italienerne er senket. Det ser ut som om det er mindre fiendtlig aktivitet på denne turen eller kanskje de ikke er så interessert i en konvoi som bare består av ballastede skip. Klokken blir fire om ettermiddagen, vaktene avløses. Plutselig, uten noen varsel, blir en ballastet tankbåt som går ut på styrbord side blåst til himmels. Ja, faktisk talt til himmels. Først et forferdelig luftpress, jeg holdt på å bli blåst på sjøen. Så et brak, verre enn noe tordenvær. Da vannsprut og røyk var forsvunnet, var det heller ikke mer å se av båten. Den var naturligvis full av gass og eksploderte som en ballong. Det danner seg bølger etter presset på vannet.

    Nå behøves ingen alarm, vi løper til våre kampplasser. Kanoner og maskingevær blir klargjort for kamp. Vi venter og venter, ingenting hender på en halv time. Da smeller det igjen. En båt blir truffet og synker. Vi kjenner taktikken. Undervannsbåtene legger seg rolige i periskophøyde et par mil fra hverandre og venter på konvoien. Ubåtene ligger helt stille med alt maskineri stoppet for at eskorteskipene våre ikke skal høre dem i lytteapparatene. Vi har bare et mottrekk mot dette, konvoien begynner å gå i sikksakk. Men dette var også noe fienden viste vi ville gjøre, så vi var ikke sikker på noen måte. Jeg viste de pleide å legge seg som en stor Y. Først to etter hverandre, så to ut til begge sider for å være sikker på å ta oss samme hvilken vei vi styrte. Vi holdt skarp utkikk etter periskoper. Destroyerne droppet nå dypvannsbomber, vannsøyler stod høyt til værs, det dunket i skuten alt vekk.

    Jeg tenker på de karene på tankbåten, de hadde ikke en sjanse, alle drept på flekken. Det var en stor tanker med en besetning på 35 – 40 mann. Det er en ting jeg ofte har ligget og grublet over om nettene. Vi får alltid høre hvor stor de materielle skadene er, hvor mange båter som er senket og hvor mange fly som er skutt ned. Men vi hører aldri om hvor mange mennesker som er drept eller såret. Der er akkurat som om menneskene ikke er noe. Er der rart at sjøfolkene skeier ut når de kommer i land, at de søker glemsel i alkohol. Det er en ung gutt om bord. En dag etter en torpedering kom han bort til meg og sa: Når jeg kommer i land skal jeg drikke meg full for å glemme alt dette for noen timer. Han måtte ha avslapping, han klarte ikke det voldsomme nervepresset lenger. Sjøfolk druknet, ble såret og drept i krigen. Men mange gikk også under i drikk og annen slags elendighet. De ble vrak for resten av livet, men husk, dette var også på grunn av krigen.

    Resten av turen gikk uten at noe hendte. Vi er tilbake i Alexandria og er fortøyd ved kai. Politiet kommer om bord for å kontrollere passene og utsteder landgangspass. Jeg går til kapteinen og sier opp. Han lovet meg at jeg skulle få mønstre av hvis han kunne få nye folk. Alexandria er preget av krigen på alle måter. Her er en voldsom trafikk på havna. Marinefolk og soldater i massevis. Det var hit de kom ved permisjon fra krigstjenesten på sjøen og i Nord Afrika. Forretningsfolk, kaffeeiere og kroverter tjente penger som gress. I dansebulene og forlystelsesplassene var der et forferdelig spetakkel hver eneste kveld. Byen var helt mørklagt, flyangrep hørte til dagens orden. Angrepene var aldri så store. To, tre fly kunne plutselig feie inn over byen og droppe et par bomber eller fly lavt og pepre gatene med maskingevær. Dette var ikke så farlig. Men en annen ting var verre, det var all robbingen av sjøfolk som fant sted. Hver kveld hørte vi om noen som var blitt slått ned og robbet.

    Jeg gikk i land en kveld sammen med en kamerat. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en ny klokke. Vi gikk til en urmaker og jeg kjøpte et fint armbåndsur. Vi ble så enige om å ta oss et par glass øl. Vi gikk inn på en plass som het Topphatt og tok to glass hver. Vi gikk så ut, på gata var det nå blitt ganske mørkt. Vi hadde ikke gått mer enn et par hundre meter da jeg fikk et slag i hode og alt ble svart rundt meg. Da jeg kom til meg selv lå jeg i et portrom, kameraten min lå ved siden av meg. Jeg var robbet for det nye uret til 9 pund og for 30 pund i kontanter. Min kamerat hadde til og med mistet skoene sine.

    Over halvparten av mannskapet ble robbet i Alexandria. Andrestyrmannen hadde det med å gjøre narr av oss og mente vi ikke kunne passe på oss selv. Så en dag skulle han og jeg gå i land sammen. Vi skulle et stykke utenfor byen og stod og ventet på en buss. Det var en masse mennesker i gaten og vi sto helt ute på fortauskanten. Plutselig forsvinner andrestyrmannen i en voldsom fart oppover gata. Jeg skjønner ingen ting og begynner å gå etter han. Litt etter kommer han nedover mot meg, jeg kunne se på lang vei at der var noe galt. Han var rød i ansiktet av sinne. De stjal lommeboka mi, midt på gata, forbannet pakk! Vi går til politiet, sa han. Det hjelper ikke, jeg har enda min. Jeg risikerer at lommeboka mi blir stjålet på politistasjonen, sa jeg. Du kan få låne penger av meg. Men det er vel best jeg passer på dem til du skal bruke dem. Samme kveld fikk maskinisten vår et slag over øyet og måtte på sykehuset for å bli sydd. Han var robbet til skinnet. Slik var krigstidens Alexandria. Jeg var glad da kapteinen sa at vi antakelig skulle sydover. Jeg likte båten og folkene om bord. Jeg var glad jeg slapp å mønstre av. Ordren kom, vi skulle til Mombasa og laste for Bombay. Det passet meg utmerket.

    Så en vakker dag stevner vi ut fra Alexandria, passerer Port Said og får kanallos om bord. Snart er vi inne i Suezkanalen. Det er stekende hett, svetten renner. Ja, her er det varmt og plenty med sand Sand så langt øye kan se med noen små sprette palmegrupper hist og her. Av og til ser vi en kamelrytter i det fjerne. Vi passerer av og til kanonstillinger, soldatene her har det skikkelig varmt. Et stykke inne i kanalen vaier et norsk flagg over en liten forlegning. Guttene her vinker til oss og hilser med flagget. Etter noen timer er vi gjennom og losen går fra borde. Vi skal gå alene sørover, ingen eskorte. Dette regnes ikke som et farlig område. Helt sikker kan vi ikke være så vaktene ved kanonene og maskingeværene er på plass. Vi har et nydelig vær, stille, men forferdlig varmt. Det er ikke mulig å oppholde seg i lugarene om dagen, vi prøver å sove litt på dekk under frivakter. Vi vet det blir svalere når vi kommer lengre sørover. Dagene går, vi passerer Djibouti og Aden og forandrer kursen vestover. Jeg har for noen hundre år siden vært i Djibouti i Fransk Somalialand. Her losset vi lokomotiver til Addis Abeba banen. Vel, hundre år er det vel ikke, men det virker som det er svært lenge siden. Jeg går på vakt og tenker, tenker på Norge, på familien der hjemme. Lever alle? Jeg skulle ha vært hjemme for lenge siden. Kommer jeg noen gang hjem igjen? Jeg har en bror som var ute da krigen begynte, hvor er han? Jeg har prøvd å finne det ut, men dett har ikke vært mulig. Krigen har skylden for alt det onde, men hvem har skylden for krigen? Slik går den ene vakten etter den andre.

    En morgen møter vi et engelsk krigsskip. Vi skal minnes på at det er krig. Vi hadde hatt det så stille i noen dager nå, var begynt å slappe av etter all spenningen. Jeg vil helst prøve å glemme alt det som ligger bak meg, jeg vil se framover. Nå nærmer vi oss Mombasa. Dette er den behagligste turen jeg har hatt på svært lang tid. Vi får los om bord, snart ligger vi fortøyd til kai.

    Vi laster stykkgods for Bombay, det er for det meste matvarer og krigsmateriell som skal videre til Burma. Mombasa er en koselig plass. Her er ikke det samme hektiske livet som i Alexandria, men så var dette lengre vekke fra krigsskueplassene. Lastingen gikk for unna og etter to dager er vi klar. Vi stikker til sjøs igjen. Været hadde forandret seg på den tiden vi lå i havn. Nå blåste det ganske kraftig, vi slingret noe voldsomt. Det var april måned, monsunen var begynt. Det regner noe forferdlig, slik det kan gjøre i monsuntiden i Det indiske hav. Men hva gjør vel det. Jeg vil heller ha storm og regn enn torpedering, miner og flyangrep.

    ¤¤¤¤

    Eksplosjonen i Bombay i 1944
    av
    Finn Nielsen

    Tilrettelagt av nevø Harald Stein Nilsen.

    Det er den 14. april 1944. Jeg er i den store havnebyen Bombay.  Her er et myldrende liv av mennesker fra alle slags nasjoner, fra ulike kaster og ulik hudfarge. Krigen i Burma og Ost-India har gitt byen en viktig plass. Den store moderne havna er stadig full av skip av alle slags. Her er store troppetransporter som bringer soldater og lasteskip med våpen, ammunisjon og matvarer. Mange skip skal videre til Burma.

    Havna består av tre store dokker. Det er Alexandria dokk, Prinsens dokk og Victoria dokk. I hver av disse dokkene er det plass til femti – seksti skip. I Viktoria dokk lå det denne skjebnesvanger dagen en
    10 000 tonns lastebåter og losset bomulls-baller. Dette skipet hadde også mange oljefat og et større parti av sprengstoff T og T+ i lasten. Det er et meget kraftig og farlig sprengstoff.

    Det å ha bomull, olje og ammunisjon sammen samtidig på et skip er meget farlig. Bomull er selvantennelig dersom der kommer fuktighet til. Men slikt hente ofte under krigen på grunn av tonnasjemangel.

    Klokken elleve om formiddagen begynte det å brenne i lasten på skipet. Brannstyrken i Bombay rykket ut med sprøyter og mannskap. Bombay hadde mange moderne brannstasjoner med hypermoderne materiell. Men alt hva de satte inn av sprøyter og mannskap hjalp ikke. Ilden raste og fikk stadig større omfang. I tre-tiden om ettermiddagen raste ilden i bomullsballene som lå øverst i lasten. Havnemyndighetene beordret skipet senket der det lå.

    Til maskinrommet og bunnventilene var det ikke mulig å komme. Det ble sendt etter folk fra et av de mekaniske verkstedene i byen som skulle brenne hull i skutesiden og få skipet senket på denne måten. At skipet hadde ammunisjon i lasten var en hemmelighet. Nysgjerrige tilskuere hadde samlet seg på kaier i området for å se på brannen. Først da verkstedfolkene var komme igang med å brenne hull inntraff den første eksplosjonen. Det var 2. rommet som sprang først. Den store byen Bombay ble rystet som av et jordskjelv. Glassruter singlet og takstein regnet over gatene. Glødene jernplater suste gjennom luften og laget branner der de falt ned. Få minutter senere stod alle vareskurene i Prinsens dokk og Victoria dokk i flammer. I disse lagerskurene var det var det en masse ammunisjon av alle slag og små eksplosjoner hørtes stadig. Også i husene nær havna begynte det å brenne. Folk løp rundt i gatene ville av skrekk. Nå begynte ambulansebiler, drosjer og store militære lastebiler å kjøre sårede til sykehusene. Det nærmeste var Sant Georgs hospital, det ble fylt på noen minutter.

    Nøyaktig 15 minutter etter den første eksplosjonen kom den neste og den kraftigste. Det er umulig for meg å beskrive den med ord. Men at den var kraftig fikk en snart bevis for når en fikk se alle deler av skip som var kastet kilometer vekk. Selve eksplosjonsskipet, som var et stort skip, ble kastet rundt så den lå med baugen ned i dokken og akterenden stakk ende til værs. Alle skipene i de to dokkene brant. Alle skip var armert under krigen og hadde ammunisjon om bord. Eksplosjon etter eksplosjon fulgte, granater og kuler suste gjennom luften. Mennesker som hadde befunnet seg i nærheten da den siste eksplosjonen inntraff, var blitt drept av lufttrykket.  En kunne se dem ligge der med øynene langt ut av hodet. Et skip med mange engelske kvinnelige soldater og sykepleiere så en ikke mer til.

    Selv hadde jeg hyre ombord i den norsk båt M/S BELRAY av Oslo. Her brant hele akterdekket og vår ammunisjon sprang i lufta. Da vi fikk anledning til å gå tilbake til vårt skip, var det 37 lik om bord, alle forbrente og ugjenkjennelige. Av de norske på båten ble bare kokken skadet, han mistet høyre hånd. Et annet norsk skip, «Grasosa» lå fortøyd til kai utenfor dokken og losset svovel. Den brant i 3 uker før den kunne slepes ut av havna.

    Det militæret hadde nå tatt kommando. Det ble general-mobilisering i Bombay. Alle som hadde permisjon både av hær og marine ble kommandert til å være med på brannslukkingsarbeid.  Mannskap i handelsflåten ble også kommandert til å være med i slukkingsarbeidet. Av Bombays brannvesen var det bare et fåtall igjen, de fleste ble drept allerede av den første eksplosjonen. Brannvesenet fra de nærmeste byene kom til hjelp.

    Det var mange sårede etter eksplosjonene. Alle sykehusene var fulle og militære brakker ble tatt i bruk som sykehus. Jeg var selv opp på ST. Georgs Hospital som er det største i Bombay. Der var alle sengene og plassene mellom sengene i bruk.  Det var senger i gangene og til og med senger i hagen utenfor sykehuset. Likhuset var ganske fullt så det ble tatt i bruk en bakgård og der var det en haug med lik. Jeg kunne skrive en hel bok om forskjellige grusomme ting jeg så. Jeg grøsser nå jeg tenker på det. Jeg skal fortelle et par hendelser.

    Alle mannskaper fra båtene løp naturligvis vekk så fort som mulig. Selv var jeg ikke sein om å komme meg vekk. Men da den første eksplosjonen var vell over, trodde vi at det verste var hent.  Vi bestemte oss for å gå tilbake igjen til dokken for å se om det var noe vi kunne gjøre. Da vi kom ned til skipet vårt, møtte vi en norsk sjømann som var sammen med andre sjøfolk. De bar sårede opp på gaten. Han fortalte at han hadde en indisk kuli som var såret i beina og skulle bære han opp på ryggen til en bil. Mens han bar hørte han plutselig et hvin i luften og kjente et rykk i mannen han bar.  Det viste seg at mannens hode var kappet av. Han slapp mannen og kastet opp. Lengre nede møtte vi stuerten vår. Han kjørte en hestedrosje og bak i vogna hadde han 5 sårede som var så ille tilredt at det var det var en gru å se. Vi kom ned til Tollboden, der opp på veggen, som det bare var litt igjen av, var en ung engelsk marine-pike blit klistret fast fra beina og opp til magen. Overkroppen så helt uskadet ut.

    Etter å ha vært nede i dokken en stund, bestemte jeg for å gå hjemover. Jeg var nemlig gift i Bombay og kona måtte rømme ut av huset der vi bodde for det var så stygt skadet at det var fare for at det ville ramle sammen. Etter å ha ha fått et hotellrom oppe i byen, gikk jeg en tur for å se på ødeleggelsene. Speilglassruter i store forretninger knust og folk holdt på å spikre lemmer for vinduene. Jeg hadde ikke gått lenge før en militærbil stoppet meg og ba om å få se papirene mine. Da de så at jeg var sjømann, sa han bare: Hopp inn. Jeg så straks at det var flere sjømenn i bilen og vi ble kjørt til Alexandra dokk. Her satte vi igang med å laste all slags ammunisjon opp i lastebiler som skulle kjøre ammunisjonen i sikkerhet. Der ble jeg til klokken ett om natta, da fikk vi avløsning.  Nå var byen helt opplyst av alle brannene.

    Neste morgen ble det sendt ut evakueringsordre til alle som bodde i området nærmest dokkene. Brannen bredde seg oppover i byen. I Alexandria dokk var der nogen store tanker og to av dem inneholdt glyserin. Det var frykt for at disse skulle antennes, noe som heldigvis ikke skjedde. Klokken10 neste formiddag kom det igjen et voldsomt drønn, det var et lager av torpedoer som sprang i lufta. I dagene som fulgte var det også eksplosjoner. Brannene ble slukket den ene etter den andre, men likevel brant det i Bombay i 2 måneder. Jeg er ikke sikker på disse tallene, men det siges at over 500 sivile hus ble lagt i grus. Jernbanen til Bombay ble ødelagt så togene kom ikke inn til byen og måtte stoppe utenfor byen.

    For å gi et eksempel på kraften av den sterkeste eksplosjonen, kan jeg fortelle at ca. 300 m vekk fra der skipet lå, stod en stor murbygning hvor havne kontoret og los kontoret var. Havnefogden med kone og tre barn bodde også her. Dette huset ble blåst på sjøen og det var nesten ingen spor av at det hadde stått et hus her. Alle kontorfolkene ble drept, havnefogden og de tre barna også. Fruen hadde vært et æren i byen og da hun kom hjem var huset borte. I Bombay disse dagene traff man på mennesker som fortvilt gikk rundt og spurte etter venner og familie. Utenfor posthuset ble det satt opp en liste over personer man visste var drept, tallene steg hele tiden.  Det var sørgelig å se mennesker studere listene. Plutselig kunne man se en som hadde funnet en av sine kjære.  Noen begynte å skrike, andre gikk bare stille bort. Innbyggerne begynte nå å forlate byen.

    For sjøfolkene var det vanskelig å finne steder å bo. Hotellene var fulle av soldater på permisjon fra Burma. Boligmangel hadde det vært i Bombay helt siden krigen begynte og nå ble det jo verre etter at så mange var blitt husville. Og aldri hadde det vært så mange soldater her. Fra de store treningsleirene i Pune og Secundaerabad kom det soldater for å være med på slukkingsarbeidet og opprydding. Amerikanerne hadde store styrker her og arbeidet gikk fort unna. Noen plasser lot man det bare brenne ut for å slippe lettere med ryddingen. Alle vareskurene i to av dokkene var brent til grunne. Skipet vårt var svært skadet, men det ble bestemt at det skulle repareres.

    En del av mannskapet ble nå mønstret av. Vi som var igjen begynte å rydde på dekkene og ellers gikk vakt. Vi måtte i land å spise og å sove, bysse og lugarer var ødelagt. En uke etter eksplosjonene lå det lik i dokkene.  Det var mennesker oppblåst som ballonger av det varme vannet. Her lå også hester og trekkokser. Alt dette ble sirklet inn av to små taue-skip, så tauet ut gjennom dokkporten og til havs. Deretter ble portene tettet og vannet pumpet ut. Nå kom det fram på bunnen av dokkene lektere og skip som var ødelagt av eksplosjonene. Den indiske regjeringen måtte betale skadeerstatning for millioner av rupi. Men India er et rikt land og betalte fullt ut både til dem som hadde mistet lite eller mye.

    ---------------------------

    Kommentar:

    I papirer etter mine foreldre, Selma og Einar Nilsen, finner jeg tre beretninger fra krigen skrevet av min onkel Finn. Beretningene er skrevet med maskin og jeg vil tro de er skrevet rundt 1960. De tre beretningene handler om opplevelser i starten på krigen (høsten 1939), opplevelser fra en av Malta konvoier han deltok i (1941/1942) og opplevelser fra en stor ulykke på Bombay havn i India i april 1944. Hva han ellers opplevde under krigen, har jeg ikke oversikt over.

    Finn ble født i Lillesand i 1914 og døde 1. mars 1976 på en tur i India. Han bodde hele sitt liv i Lillesand, det aller meste av tiden på Kokkenes. Foreldrene var Tora og Anton Nielsen. På slutten av krigen ble han i India gift med Marry. De fikk ingen barn. Han hadde brødrene Arne (reiste tidlig til USA), Einar, Gunnar, Owe og Kyrre. Owe forsvant på sjøen under krige. Finn kom tilbake til Lillesand påskeaften 1946 sammen med Mary. Finn hadde da vært borte fra Norge i nesten 8 år. Det første årene etter hjemkomsten var han bl.a. på skoleskipet Sørlandet. Han jobbet mange år på Stanse-fabrikken i Lillesand og på Norton i Lillesand.

    Harald Stein Nilsen

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg
    Harald Stein Nilsen

    RA/S-3545/G/Gi/L0007