Skule Valentin Storheill

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

17. august 1907

Død

25. november 1992

Foreldre

Maskinmester Johannes Julius Storheill (1877–1959) og Aasta Moe (1883–1908)

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Brønnøysund

Bosted

Drøbak i Frogn, Akershus

Relasjon til fylke

NordlandAkershus

Flåtetilhørighet

Har stillinger

Skipssjef (norsk marine)

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Londonregisteret:

    Registernummer under krigen: London 47426.

    Gift med (iflg. Londonregisteret): Mildrid Storheill, Alstadhaug, Helgeland.

    "Skule Storheill - en kriger fra Helgeland", Astrid Tåvær, s. 46-53:

    "Skule Valentin Storheill var født i Brønnøy. Faren, Johannes Storheill, var maskinmester i handelsflåten. Moren, Aasta, døde da Skule var bare ni måneder gammel. Han vokste derfor opp hos slekt og familie på Alstahaug.

    Unge Skule var aldri i tvil om at det var sjømann han ville bli. Middelskolen ble gjennomgått raskt og effektivt - sjøen lokket. Bare 16 år gammel mønstret han på linjeskipet M/S Tampa. Der ble han i to år. Deretter ble det Sjøkrigsskolen i Horten, hvor han fant seg godt til rette. Etter endt eksamen hadde han forskjellige tjenester, mellom annet om bord på ubåt. Han fikk også tatt radioskole, noe som kom godt med senere i karrieren. Senere ble han løytnant og inspeksjonsoffiser ved Sjøkrigsskolen. Han syntes det var greit nok, men drømmen var å komme ut på havet.

    Så kom 9. april 1940 - med et heller brutalt svar på den drømmen. [...] Da tyske tropper overtok Horten og Sjøkrigsskolen, fikk kadettene beskjed om at de ikke ville bli arrestert, men måtte ikke bære våpen eller delta i kamphandlinger. Blant annet Skule Storheil og en liten gruppe kadetter ga seg i vei fra Horten nordover mot Oslo-området og Vestlandet. Det var aldri aktuelt å overgi seg. De ville slåss!

    Turen bød på mange utfordringer og farlige situasjoner for de unge mennene. De dro over land til Åndalsnes, og derfra med mindre båter nordover. Underveis langs Helgelandskysten seilte de innom Brønnøysund for å bunkre. Storheill tok seg tid til å stikke innom slekt og venner; han ante nok at det kunne bli lenge til neste gang. Reisen fortsatte til Tromsø, der Storheill meldte seg til tjeneste og ble sendt om bord i krysseren HMS Devonshire. Om kvelden 7. juni 1940, i vakker midnattssol, forlot en konvoi av fartøyer Tromsø og Norge. Skule Storheill fulgte med HMS Devonshire, som mellom andre hadde Kongen og regjeringen ombord. Blant fartøyene var også det gamle kongeskipet Heimdal, som 35 år tidligere hadde brakt Kong Haakon til Norge.

    Det var med tungt hjerte Storheill opplevde avreisen. Spesielt da han fra dekket på HMS Devonshire så Kong Haakon og Kronprins Olav komme om bord:

    "Det er et av de inntrykk fra krigen jeg aldri kommer til å glemme. Det er meislet inn i min bevissthet", sa han senere. [...]

    l England ble Storheill satt til å lede sjøkrigsskolen, som ble organisert i London. Men senere samme år ble han sjef på H.J. Bull, og i juni 1941 kunne han gå om bord som sjef på St. Albans, en av fire amerikanske jagere som var overlatt til Den norske marine. Med den var han blant annet med i konvoitjeneste til Murmansk. Etter å ha vært med på senkingen av en tysk ubåt senere samme året fikk Storheill utmerkelsen Krigskorset med sverd. 

    Året etter overtok han den nybygde jageren Eskdale. Den gikk i konvoitjeneste, men fikk også andre oppdrag. I 1942 var en av oppdragene å uskadeliggjøre en tysk hjelpekrysser i den engelske kanalen. Underveis, sammen med fire, andre fartøyer, tenkte Storheill over det ansvaret han hadde for et fartøy med 180 mann. De skulle møte større og bedre utrustede fiendtlige fartøy, og skipssjefen følte seg langt fra høy i hatten. Senere sa han at halsen var så tørr at han under overfarten drakk opp to karafler med vann.

    Imidlertid var hellet på deres side, mens den tyske krysseren og to-tre mindre fartøyer ble senket. Storheill konstaterte i ettertid: "Vi hadde ingen skader eller sårede. Etter denne natten var jeg aldri redd eller nervøs hverken før under eller etter kamp. Og aldri tørst mere!"

    Et eskorteoppdrag i Den engelske kanal den 13. april 1943 skulle bli siste tur for Eskdale. I angrepet ble både for- og akterskipet blåst bort, og de overlevende hadde knapt kommet seg over i et redningsfartøy før nok en torpedo traff. l løpet av bare minutter var Eskdale gått ned og tapt, og med den 25 av mannskapet. [...]

    I norsk krigshistorie vil Skule Storheills navn i stor grad være knyttet til den norske jageren Stord, som - ifølge både ham og mannskapet - var et "lykkeskip". Den klarte seg da også gjennom resten av krigen. Den første ildprøven for Stord og mannskapet ble møtet med slagkrysseren Scharnhorst i Nordishavet vinteren 1943. Angrepet mot de allierte fartøyene andre juledag 1943 var nok fra tysk side ment å bli en maktdemonstrasjon; en "julegave" til Det tyske rike. Men denne gangen kom tyskernes tro på egen slagkraft til kort overfor slagskipet HMS Duke of York og fire jagere - en av dem Stord.

    Storheills dristige manøvrering denne dagen ble etter hvert fortalt og kommentert både i alvor og spøk. En karikaturtegning i et tidsskrift viste Stord like oppunder skipssida på Scharnhorst med en fyndig Storheill på brua, som forlangte at de skulle trekke til seg de forbannete kanonene slik at folk kunne komme forbi" [...]

    Som sjef var Skule Storheill høyt respektert og beundret blant mannskapene i Marinen. En historie som kan si noe om hvorfor, er fra hans tid som skipssjef på Stord. På grunn av alder og rang skal Admiralitetet ha ønsket en britisk offiser på jageren i stedet for Storheill. Han ble forfremmet fra kapteinløytnant til orlogskaptein, noe som gjorde det uaktuelt for ham å fortsette som skipssjef på Stord. Men da hadde de ikke regnet med hva Storheill selv ville. Han fjernet gullstripa som viste hans høyere grad, og meddelte Overkommandoen at han
    ikke lenger var orlogskaptein, men betraktet seg selv som kapteinløytnant. Slik kunne han beholde kommandoen på Stord og mannskapet sitt. Ingen kan undre seg over at det mannskapet var villig til å gå gjennom ild og vann for sjefen sin! [...]

    I løpet av krigen hadde Storheill kommando på fire fartøyer. Stord var det siste, og det var nok med blandete følelser skipssjefen forlot mannskapet og sitt "lykkelige skip" da krigen var over. Han lot ingen anledning gå fra seg til å fremheve mannskapet, som hadde fulgt ham i tykt og tynt - sist under den dramatiske landgangen i Normandie.

    Men det var fra fordekket på Stord han fikk med seg årets store begivenhet ved Honnørbrygga i Oslo den 7. juni 1945, da Kong Haakon gikk i land i et fritt Norge. En sterk opplevelse for dem som i fem år hadde sloss for - og håpet på - freden:

    "Jeg skal ærlig innrømme at jeg også denne gang hadde vanskeligheter med den klumpen i halsen, du vet, som 7. juni 1940 i Tromsø på dekket av Devonshire. Disse øyeblikk glemmer jeg aldri".

    Kan hende kjente han en liten klump i halsen også i august 1984. Da markerte han slutten på sin karriere ved å stryke kommandoen på KNM Narvik, og gikk i land i Sandnessjøen. Skule Storheill ble 85 år gammel. Den aller siste kommandoen ble strøket for admiralen den 25. november 1992, i fødebyen Brønnøysund. Der er også hans gravsted".

    "Skule V. Storheill var en av Norges mest dekorerte marineoffiserer. Etter krigen ble han blant annet Sjef for Marinen, Øverstkommanderende for Nord-Norge og direktør for Forsvarets Høyskole. Og bak rekken med ordener banket hjertet varmt for Helgeland".

    Bror til Inge Storheill.

    Kilder

    RA/S-2081/F/Fe/Fea/L0105

    Kongehuset: https://www.kongehuset.no/tildelinger.html?tid=28028&sek=27995&q=Storheill&type=&aarstall=

    "Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren", redigert av Erik Gjems-Onstad, Oslo 1995, s. 203.

    "Skule Storheill - en kriger fra Helgeland", Astrid Tåvær, Årbok for Helgeland, 2010.

    Wikipedia

    Store norske leksikon