M/S Thermopylæ

Kallesignal
LDOB - LHWS
Rederi
Wilh. Wilhelmsen,Tønsberg
Nasjonalitet
Norge flaggNorge
Hjemmehavn

Verft

Navn
Burmeister & Wain, København, Danmark
Byggeår
1930
Byggenummer
569
Leveringsmåned
Januar

Sjøforklaring 1940 - 1945

Annet

Tonnasje

Bruttotonnasje:
6.655
Nettotonnasje:
4.088
Dødvekt:
10.564

Maskin/motor

Maskin-/motortype:
B & W
Maskin-/motor ytelse:
IHK 7700
Fart:
15 knop

Dimensjoner

Lengde:
461.4'
Bredde:
60.6'
Dypgang:
29.0'
  • HISTORIKK:
    v/H.Larsson-Fedde.

    6/1930: Wilh. Wilhelmsen, Tønsberg - THERMOPYLÆ
    1/1942: Senket 19/1 av konvoieskorten i pos. N 34.03' E 24.10' for å unngå eksplosjon i lasten av ammunisjon, etter at hun var satt i brann etter tysk bombing, sør av Kreta på reise fra Alexandria til Malta.        THERMOPYLÆ, med kaptein C. T. Corneliussen hadde etter Frankrikes fall i 1940 seilt fra England til Sør- Afrika og videre til Australia. På tilbakereisen styrte THERMOPYLÆ omhyggelig unna fremmede skip som ble observert og ankom Aden den 1. januar 1941. Fra Aden fortsatte reisen i konvoi med 25 skip og seks eskortefartøyer opp Rødehavet, som fremdeles var erklært krigsfarvann trass i at de italienske sjøstridskrefter i Eritrea stort sett var  tilintetgjort. Lasten ble losset i Haifa, THERMOPYLÆ tok seg tilbake gjennom Suezkanalen, men ble stoppet i innsjøen Great Bitter Lake. Det viste seg at fienden hadde sluppet magnetiske miner fra fly i Suezkanalen for å stanse skipsfarten gjennom denne strategiske vannvei. I flere uker var kanalen stengt før de 30 skipene i Great Bitter Lake fikk seile videre. På dette tidspunkt trengtes all tilgjengelig tonnasje i Middelhavet til Grekenland-konvoiene. Losen kom derfor om bord i THERMOPYLÆ med ordre om å føre skipet til Alexandria, der det lastet tanks og lastebiler og innskipet australske tropper.

    Den 14. mars om kvelden stakk M/S THERMOPYLÆ til sjøs i tung sjø og regntykke, med en konvoi på syv skip under sterk eskorte av kryssere og jagere. Kurs ble satt NW, og konvoien nådde Pireus uten forstyrrelser. Etter et par dager gikk reisen tilbake til Alexandria. Sør for Kreta ble konvoien angrepet av fly, men eskorten slo angrepet tilbake.

    Den italienske flåten hadde hittil ikke forstyrret de allierte Grekenlandkonvoiene. Den 25. mars mottok imidlertid admiral Cunningham, øverstkommanderende for den østlige Middelhavsflåten, etterretninger om at et italiensk flåtefremstøt var under oppseiling. I all stillhet beordret admiralen konvoiene bort fra fareområdet og lot bare en konvoi seile fra Alexandria den 26. mars. Den var eskortert av fire krigsfartøyer og besto av syv skip, blant dem M/S THERMOPYLÆ. Den britiske Middelhavsflåten var da allerede stukket til sjøs og lå klar til aksjon straks man fikk nærmere kunnskap om den italienske flåtens bevegelser.

    Om kvelden den 27. mars lå konvoien i farvannet sør av Kreta. Kl. 1900 tørnet Comodoreskipet 180 grader og beordret de øvrige å følge etter. Ved soloppgang hadde konvoien utført denne manøveren flere ganger uten at noen om bord i handelsskipene visste hva grunnen kunne være. Tidlig om morgenen viste italienske fly seg over konvoien, slapp en harmløs torpedo og ble drevet bort av eskorten. Umiddelbart fikk konvoien ordre om å sette kurs for Pireus. Under horisonten rykket de britiske og italienske sjøstridskrefter mot hverandre og tørnet sammen i det som er kalt sjøslaget ved Mapatan. Da M/S THERMOPYLÆ nådde Pireus, var slaget allerede over, idet det endte med italiensk nederlag og tap av tre moderne kryssere og to jagere, mot  britenes tap av et eneste fly.

    M/S THERMOPYLÆ´s reise tilbake til Alexandria ble livligere. Konvoien unngikk de ubåter som var meldt i farvannet, men da den passerte nordgående konvoi, gikk en formasjon tyske fly til angrep. Alle skip i konvoien deltok i luftvernet og M/S THERMOPYLÆ hevder at ett av flyene ble skutt ned av skipets maskingevær. Tre av nordgående skip ble truffet og to sank. Fra M/S THERMOPYLÆ kunne man iaktta at besetningene gikk i båtene og rodde inn mot kysten av Kreta. I god behold nådde M/S THERMOPYLÆ Alexandria og ble liggende der en måneds tid.

    M/S THERMOPYLÆ ble så satt inn i konvoi tjenesten på Malta. Øya Malta skulle holdes, koste hva det ville, og øya måtte forsynes med olje, proviant og krigsmateriell om garnisonen der skulle klare å holde ut. I januar 1941 hadde middelhavsflåten presset gjennom en hurtiggående forsyningskonvoi fra Gibraltar og samtidig to konvoier fra Alexandria, men alvorlige tap og skader blant eskorten viste at Malta-konvoiene kom til å arte seg som sjømilitære operasjoner i stor stil. Neste konvoi, med noen få skip, nådde Malta i god behold 23. mars, vesentlig for det var dårlig flyvær under passasjen. Men ikke før hadde konvoien fortøyd i Grand Harbour, før flyangrepene satt inn, og to av skipene ble truffet og sank. Mengden forsyninger som ble losset var derfor svært liten.

    Den 6. mai 1941 satte to nye konvoier kurs for Malta. Den ene forlot Gibraltar med fem britiske 15-knops handelsskip eskortert av slagskip, hangarskip og kryssere. I nærheten av Malta løp to av skipene på miner, men bare det ene sank, de øvrige nådde sitt bestemmelsessted.

    Den andre konvoien med betegnelsen MW 1, avgikk Alexandria eskortert av admiral Cunninghams styrker. Konvoien besto av fire de norske skipene: M/S THERMOPYLE med kaptein C. T. Corneliussen, M/S TALABOT med kaptein Bjarne Kristiansen, M/T HØEGH HOOD med kaptein Gustav Saanum, M/T SVENØR, det danske M/S AMERIKA, og det britiske M/S SETTER. 

    I admiral Cunninghams rapport heter det:

    Flåten stakk til sjøs den 6. mai i dårlig sikt på grunn av sandstorm. Som følge av siktbarheten ble verken konvoien eller flåten observert før om morgenen. Den 8. mai kl. 0800 viste tyske fly seg. Noen ble skutt ned, men konvoien fikk de ikke øye på. Slagflåten holdt seg i nærheten av konvoien hele 8. mai, forflyttet seg sydover om kvelden mens krysserne ble stasjonert nord av konvoien. Begge Maltakonvoiene nådde frem ved daggry den 9. mai, og kl. 1400 ble det meldt at alle var kommet sikkert i havn. Jeg vil understreke at det heldige utfallet av denne operasjon hovedsakelig skyldes de uforutsette værforhold, noe man kanskje ikke vil oppleve senere. En annen årsak kan kanskje være at fienden var svært opptatt med å komme seg etter anstrengelsene i Grekenland.

    Da konvoiens skip ett for ett ble loset inn det trange og vraksperrede innløpet til Grand Harbour, flokket en mengde mennesker seg på land og ropte hurra. Malteserne forsto bedre enn noen hvilken risiko det var å bringe de hardt trengte forsyningene fram til dem.

    Fortøyningene var så vidt gjort fast da flyalarmen ulte over byen. Besetningene fikk anvist tilfluktsrom i sandstensfjellet like ved, og her satt da alle mann under flyangrepene i de følgende tre måneder. Skipene ble imidlertid hurtig losset, og særlig de to lastene med brenselsolje som kom med M/T HØEGH HOOD og SVENNØR gjorde lagerbeholdningen meget tilfredsstillende. Det kunne trenges for det gikk lang tid før ny konvoi kunne sendes til Malta, og det ble også ansett å være halsløs gjerning å ta de ankomne skip ut igjen med det første. Havet utenfor Maltas forsvarslinjer var i denne tiden praktisk talt behersket av fientlige fly. I de tre måneder skipene lå innesperret på Malta, ble øya utsatt for ikke mindre enn 300 flyangrep.

    Under oppholdet på Malta døde kaptein Kristiansen på M/S TALBOT av heteslag en dag han var i bad sammen med kaptein Corneliussen på THERMOPYLÆ. Befolkningen på Malta omfattet de norske skipene med stor sympati, og en stor folkemengde fulgte den norske sjømann til graven.

    Allerede tidlig i juni fikk Admiralitetet henstillinger om å få M/T HØEGH HOOD og M/T SVENØR ut fra Malta fordi tankskipene ville være av stor nytte andre steder. Det var imidlertid ikke tilrådelig å seile uten at Middelhavsflåtens hovedstyrker ble satt inn som dekningsstyrke, og Admiralitetet ventet til det igjen ble nødvendig å sende en forsyningskonvoi til Malta. I ventetiden ble de innesperrede skip kamuflert med røde og hvite diagonale striper slik italienske handelsskip var krigsmalt. I Gibraltar ble admiral Sommervilles slagflåte forsterket med slagskipet NELSON og tre kryssere, og fra Alexandria stakk admiral Cunninghams styrker til sjøs for å forsøke å trekke oppmerksomheten bort fra den forestående Maltakonvoi. Den 21. juli 1941 forlot en konvoi på seks britiske skip Gibraltar, og den 23. fikk skipene på Malta ordre om å avgå. Operasjon "Substance" - en av de farligste reiser som norske skip deltok i under krigen, foresto.

    Tidlig om morgenen den 23. juli 1941 forlot de seks skipene Grand Harbour i grupper på to og to, alle under italiensk flagg. De hadde overhode ingen eskorte, men den britiske vurdering tok sjansen på at fienden ville konsentrere seg om slagflåten i vest og øst. Det holdt også stikk. Admiral Sommerville i vest ble lokalisert av fiendtlige fly samme morgen, heftige luftkamper utspant seg med fly fra ARK ROYAL, og en krysser og to jagere ble alvorlig skadet. Ved mørkets frembrudd nådde østgående konvoi Skerki-kanalen der slagflåten måtte vende, samtidig som vestgående konvoi begynte passasjen forbi den italienske torpedobåtbasen og festningsøya Pantellaria. Time etter time forløp uten at den skandinaviske konvoien ble oppdaget. Ved daggry den 24. lå den første farlige etappen akterut, men der var italienere nå alarmert og gikk til angrep med torpedobåter på østgående konvoi. Ett av handelsskipene ble truffet, men det var istand til å holde følge med konvoien som fulltallig nådde Malta samme dag. Fiendens fly streifet nå vidt omkring Middelhavet for å orientere seg om den allierte aktivitet. Utpå formiddagen oppdaget tre torpedofly vestgående konvoi i farvannet syd av Sardinia. To av skispsgruppene ble angrepet, men ingen torpedo traff, og mitraljøseilden som ble avfyrt i det flyene strøk over skipene, gjorde ingen nevneverdig skade. Et kvarter senere dukket fire bombefly opp over horisonten og nærmet seg i 6000 fots høyde. Fra denne høyden klarte de ikke å treffe med sine bomber.

    Admiral Sommervilles slagstyrke vest av konvoien tiltrakk seg igjen flyenes oppmerksomhet, men kl. 1800 om kvelden den 24. fikk et torpedofly øye på M/T HØEGH HOOD i gruppe tre av konvoien. Det siktet seg heldig inn og traff tankskipet forut i babord tank nr. 1. Torpedoen laget et svært hull i skipssiden, men skipet fløt, skottene holdt, maskinen arbeidet som før, og ingen var kommet til skade. Med farten redusert til 10 knop fortsatte M/T HØEGH HOOD mot vest og nådde Gibraltar kl. 1045 den 27. juli 1941. De øvrige skip var da alle kommet, og samme dag løp også slagflåten i havn. I Gibraltar ble M/T HØEGH HOOD´s torpedoskade utbedret, ved at et passende stykke skipsside av tre med spant, hud og garnering, ble bygget i land og boltet på plass. Med denne provisoriske reparasjonen avgikk M/T HØEGH HOOD for Galveston, Texas, der endelig reparasjon fant sted.

    Utfallet av operasjon "Substance" oversteg alle forventninger. Flygerne fra HMS "ARK ROYAL" fortjener en stor del av æren for dette, men admiral Sommerville hadde også god grunn til å uttale at operasjonen ikke ville ha lykkes uten handelsskipenes "Standfast and resolute behavour". De fire norske skipene M/T HØEGH HOOD, M/T SVENØR, M/S THERMOPYLÆ, M/S TALABOT og dansken AMERIKA og briten SETTER, var i virkeligheten de eneste handelsskip som hadde seilt gjennom hele Middelhavet fra Alexandria til Gibraltar på en tid da en slik reise var betraktet som intet mindre enn den visse død.

    I november 1941 ankom M/S THERMOPYLÆ, nå med ny kaptein - Carsten Muller,  Alexandria fra Australia. Skipet losset og ble liggende og vente på ordre. M/S THERMOPYLÆ var et hurtig og godt linjeskip av den typen marinen foretrakk i forsynings-farten på Malta. Etter nyttår begynte innlasting av stykkgods og krigsmateriell, bl. annet 800 tonn ammunisjon og bomber, med bestemmelsessted og avgangstid var ukjent. Endelig den 15. januar embarkerte 336 britiske offiserer og soldater. Skjult av mørket stakk M/S THERMOPYLÆ og tre britiske skip av tilsvarende type, til sjøs den 16. januar med kurs for Malta, eskortert av admiral Vians kryssere og jagere. To døgn ut sviktet M/S THERMOPYLÆ´s styremaskin, og konvoiens fart og manøver kunne ikke holdes. Kl. 1600 den 18. ble skipet beordret å returnere eskortert av lufvernkrysseren CARLISLE og jageren ARROW og HAVOC. Marinens hovedkvarter i land hadde anbefalt at kursen ble lagt inn under kysten slik at M/S THERMOPYLÆ snarest kunne få jagerbeskyttelse fra Tobruk. Eskortesjefen valgte imidlertid den korte ruten langt til havs. Et tysk JU-bombefly, som oppdaget M/S THERMOPYLÆ om morgenen den 19. hadde derfor luften for seg selv og gikk til angrep. Det stupte mellom sperreilden fra eskorten og slapp fire bomber fra 1500 fots høyde. En gikk gjennom dekket og detonerte i dagtankene, en annen slo ned gjennom maskin-skylightet og sprang på manøverplatformen. De tre som hadde vakt i maskinen ble sannsynligvis drept momentant. Flammer og gass slo seg opp, og da ilden hurtig bredte seg til rom tre og fire der ammunisjonslasten var stuet, ga kapteinen ordre til å forlate M/S THERMOPYLÆ. Livbåtene ble satt på vannet, men de kunne ikke romme alle passasjerene. Hvert øyeblikk kunne man vente at M/S THERMOPYLÆ ville springe i luften. Soldatene, som var utstyrt med livbelter, fikk ordre om å hoppe til sjøs, og omlag 200 mann avlød. De var imidlertid ikke særlig svømmedyktige og ble liggende rundt skipet i like stor livsfare som om de hadde stått om bord. HAVOC kom nå langs siden, en vanskelig og risikabel manøver på grunn av alle mennesker i sjøen og fordi M/S THERMOPYLÆ måtte betraktes som en rykende sprengladning. Det hastet å bringe de mange som fortsatt befant seg om bord i sikkerhet. Noen av soldatene ble kvestet i hjel mellom de hivende skipssidene, andre skadet seg alvorlig da de hoppet fra M/S THERMOPYLÆ ned på jagerens dekk. Kl. 1116, 1 time og 36 minutter etter at bombene traff, var kapteinen som sistemann brakt i sikkerhet. HAVOC trakk seg  skyndsomt bort og sendte en torpedo inn i vraket for å gjøre en ende på det. Kl. 1153 gikk M/S THERMOPYLÆ til bunns et sted mellom Kreta og Tobruk. ARROW hadde i mellomtiden fisket folk opp fra sjøen. Da redningsarbeidet ble oppgitt kl. 1220, viste det seg at 30 soldater var omkommet i tillegg til tre av besetningen som ble drept i maskinrommet.

    De tre øvrige skip i konvoien nådde Malta i god behold.

    Minnehallen i Stavern skriver: 

    M/S THERMOPYLÆ var på reise fra Alexandria trolig bestemt for Malta med stykkgods og krigsmateriell, bl.a. 800 tonn bomber og ammunisjon, samt 336 britiske offiserer og soldater. 19. januar 1942 ble hun angrepet av tyske bombefly og ble truffet i maskinrommet. Flammer og gass slo opp, og kapteinen beordret evakuering av skipet. Livbåtene rommet ikke alle om bord. Skipet kunne eksplodere hvert øyeblikk, og soldater med livbelter ble beordret til å hoppe over bord. 200 adlød. Eskortefartøy kom til og tok opp de fleste av dem så lå i vannet. Situasjonen var særdeles farlig pga bombe- og ammunisjonslasten. Operasjonen tok en time og 36 minutter etter angrepet. Tre av besetningen omkom i maskinrommet. 30 soldater omkom.M/S THERMOPYLÆ sank omtrent midtveis mellom Kreta og Tobruk.

    De norske som omkom:

    Olav Bernhard Sander - Motormann
    Erling Anton Isachsen - Maskinassistent

    Maskineri:
    2 stk Dieselmotorer 4 Takt Enkeltvirkende.

    Se også:
    http://www.warsailors.com/singleships/thermopylae.html

    Posisjon for forlis

    Breddegrad: 34.05
    Lengdegrad: 24.1667