M/S Bonneville

Rapport angående M/S "Bonneville's reise fra New York til Liverpool

Konvoikonferanse ble avholdt mandag 22. febaruar, hvor etter Kaptein Finn Tessem og telegrafist Aksel Remøy, sammen med Commodoren og hans folk ble tatt ombord. Mannskapet besto av 35 mann og hertil kom Commodorens folk, 8 mann. "Bonneville's mannskap skulle ha vært 38 mann, men av forskjellige grunne kom 3 mann ikke ombord i New York. Tilsammen var der således 43 mann ombord, da vi gikk ut fra havnen. Konvoien med M/S "Bonneville i spissen gikk ut fra New York 23. februar og påbegynte reisen til U.K.

Den første uken forløp rolig med fint vær og jevn fart uten å motta rapporter om fiendtlige fartøier. Omtrent en uke etter avgangen fra New York mødte vi meget stygt vær med NVlig vind og opprørt sjø vindstyrke opp til stiv kuling og noe sne. 1ste styrmannen fortalte meg et par dage før vi ble torpederet at sjøen var styrke 9, og således hadde det vært i et par dage. Den dagen da vi ble truffet var været fremdeles det samme. Jeg tror at kursen da var meget nær SO og vind og sjø var omtrent akterlig.

Det var på min vakt at s.s. "MELANTA ble rammet av en torpedo den 9. mars kl. 21.25 G.M.T. Den sendte straks ut nødsignal. Commodoren ombord på vårt skib sendte meddelsen videre til eskorten, og jeg ga "MELANTA" en kort bekreftelse på 600 meter. 2den telegrafist Lewis Bryn løste meg av kl. 22.00, og jeg gikk ned i salonen og sto der og talte med 1ste styrmann og stuerten da torpedoen traff vårt skib. Klokken var da omtr. 22.10 skibets tid. Ubåt angrepet hadde da varet omtrent i 6 påfølgende netter og det var det samme stormfulle vær fra Nordvest med snebyger og sludd samt høi sjø. Possisjonen kan ha vært noe sånt som 58 N og 22 V med SOlig kurs. Jeg erindrer ikke så nøye, men såvidt jeg vet gikk alle papirer tapt.

Jeg løp ut på dekk og derfra opp på broen, idet det var så mørkt at jeg ingenting kunne se. Da jeg var kommet i min lugar som var ved siden av radiostasjonen, hørte jeg at Commodorens telegrafist gi ordre til Lewis om å sende ut nødsignal mens jeg forsøkte å få meg min gummidrakt, men han svarte at stasjonen fungerte ikke. Lewis ropte da til meg og spurte om jeg ville forsøke, hvorpå han gikk ned fra broen, etter å ha bedt om lov til å gå ned og ta på seg gummidrakten. Stasjonens motor fungerte og jeg trykket på nøklen, men stasjonen fungerte ikke. Jeg var da alene på broen og gikk derfor ned for ikke å komme forsent til båtene som jeg antok de holdt på å sette på vannet.

Da jeg var kommet ned på dekk så jeg at babords båt var jevnt med rekken og jeg krøp opp i den. Den ble låret rett ned i sjøen, og jeg tenkte at jeg så tre mann i den. Vi forsøkte å hukke ut taljene i et beleilig øieblikk, men en stor sjø satte båten på ende, og sammen med en annen fallt jeg i sjøen. Jeg kom til overflaten igjen mellem livbåten og skibsiden, og svømte så hardt jeg kunne for å komme klar og unngå å bli kvestet. Imidlertid kom et annet brott og etter at det var gått over fant jeg meg sittende på dekket ombord på "Bonneville".

Livbåten var da løs både forut og akter og drev langs skibssiden full av vann idet "Bonneville" fremdeles hadde god fart. Maskinen ble stoppet av motormann Harald Karlsen, som var på vakt da torpedoen traff. Jeg hoppet overbord igjen og svømte til livbåten og klarte å kome opp i den. Båten var da nesten oppunder akterenden av skibet. Der kom nu et stort brott og jeg hørte 1ste styrmann rope en advarsel. Derpå forsvant vi alle sammen, 4 stykker av oss, i sjøen igjen. 1ste styrmann sa etterpå at han hadde aldrig været så dypt i vannet før. Vi kom oss opp i livbåten igjen og drev klar skibet idet vi hjelp til med årene. Det forekom meg at skibet da hadde akterdekket i vannet. I livbåten var: 1ste styrmann Knut Knudsen, 2. maskinist Alf Engelsen, tømmermann Paul Thommesen og jeg selv. Den fløt, full av vann, med litt over en planke fribord. Vi hørte og så noen av mannskapet drive isjøen og vi forsøkte å ro over til dem, men det lyktes oss ikke. Jeg syntes jeg hørte 2. styrmann's stemme rope et stykke borte. Der var en pøs i båten og vi øset alt hvad vi kunne, men brottene fylte den stadig.

Etter omtrent en time eller to lå båten med esingen under vann til stadighet, antagelig som en følge av at luft tankene var lekk, og vi ga derfor opp å øse.

2. maskinisten var den første som frøs i hjel etter omtrent 3 timers forløp, da han han hadde minst klær på seg. Ca. en time der etter døde 1ste styrmann og tømmermannen også. De hadde forsøkt på forskjellige måter å holde seg varm, men det hjalp ikke. Kl. omtr. 5.00, skibs tid, fikk rednings skibet øie på det røde lys på min redningsvest og tok meg opp. Gummidrakten min var revet og full av vann, men tiltross for det holdt den meg varm så jeg ikke frøs i hjel. Motorbåten på babord side var blitt knust av sjøen et par dage i forveien, men den som var igjen ble satt på vannet og 8 mann kom i den. Blant dem var maskinmester Gustav Grønkvist, som hadde et brukket ben og han døde etter omtrent 4 timer. Tidligere døde også 3 av de andre av kulde. De som var tilbake var: 4de maskinist Alstrup Hansen, matros Gudmund Fale, matros Arne Knudsen og matros Henry Johansen. De ble tatt opp fra hvelvet av livbåten kl. 4.00, skibets tid, etter å ha redt på hvelvet i 4 timer.

Det ble sagt at en stor båt ble satt på vannet fra poopen, og at den fløt, men jeg vet ikke om noen ble reddet fra denne. Der var således 5 av oss som ble tatt op av rednings-skibet i live og i noenlunde god kondisjon. To andre sies å være brakt til Liverpool av et eskorteskib.

Aksel Remøy

Telegrafist