D/S Bris

TORPEDERINGEN AV S/S "B R I S " 20. APRIL 1942

S/S "B r i s " avgikk fra Baltimore Md. lørdag morgen den 18.april 1942 bestemt for Natal, Brazil. Laten bestod av asfalt i fater, samt et parti hvetemel. Lørdag kveld ankret vi for natten innenfor Cape Henry, og i sekstiden søndag den 19. fortsatte vi reisen. Litt over kl. 7 passertes i innseilingen. På spørsmål: "Everything clear outside?" svarte vaktskipets officer: "I hope so", hvorefter reisen fortsattes og kl. 8 kvittertes losen utenfor Cape Henry. Kursen ble deretter satt for nærmeste oppgitte posisjon i samhøve med Admiraltietets instrukser, dvs. rettvisende 123 grader. Utover dagen ble det styrt "zigzag" kurser etter 2 forskjellige diagrammer. Skipets fart var ca. 10 1/2 knop. Beholden fart på mediumskursen var ca. 90%. Etter at det var blitt mørkt om kvelden gikk vi over til stø kurs. Samme rettvisende kurs fortsattes neste dag idet vi også styrte forskjellige "zigzag" kurser. Det var lyst utover kvelden til henimot kl. 20 (E.W.T.) og der ble holdt god utkik. Kanoneren hadde vakt ved kanonen til kl. 20. Siktbarheten var god, men intet mistenkelig var å se. Det blåste lett bris med svak sjø. Det var nymåne og nesten overskyet. Kl. 20.30 ble siste kursforandring foretatt og vi regnet med å holde stø kurs resten av natten. Det var da blitt temmelig mørket og skipet var helt mørklagt. Den forholdsvis svake nymåne kom dog av og til frem mellem skyene slik at det ikke var helt belgmørkt. 2. styrmann hadde vakt på broen, matros Knudsen stod til rors, matros Holmquist hadde utkik på bakken. Litt etter kl. 20.40 inntraff det en voldsom eksplosjon om babord (sikkert en torpedo). 1-luken ble blåst i luften, og vinduer og annet ombord ble sprengt inn så bitene føk. Hullet i siden må ha vært meget stort for melsekker fra nr. 2 mellemdekk begynte å flyte ut etter et par minutter. Skipet begynte med en gang å krenge over, og vi hørte hvordan vannet fosset inn forut. Telegrafisten gjorde intet forsøk på å sende ut utbåtmelding, da det syntes innlysende at skipet vilde synke før en slik melding kunde bli avsendt. Donkeymannen var i maskinrummet ved torpederingen. Vannet strømmet inn der så hurtig at manøvredørken praktisk talt momentant stod under vann. Donkeymann, som var på mellemristen for å smøre, tok derfor ikke risikoen ved å forsøke å komme ned i maskinen, men sprang straks opp leideren til dekket. Det var innlysende for alle at skipet måtte forlates hurtigst mulig, og hele mannskapet var på kort tid samlet på båtdekket. Og vibegynte å fire de to båtene som hang utsvinget i davitene. Motorbåten kom først på vannet. Men da forreste talje ble huket ut begynte båten å skjære ut fra skipssiden engende etter fanglinen og aktre alje som gikk uklar innen den kunde bli huket ut. Dette bevirket at båten fyltes og gikk rundt så alle mann kom i vannet. På båtdekket ble taljen kuttet, men før dette var ferdig hadde båten kantret. Maskinen gikk enda og skipet hadde noen fart forover. Det var antagelig 8 mann i motorbåten da den kantret. Babord båt, derimot, kom på vannet uten uheld, og etter at den hadde tatt ombord resten av besetningen ble båten skjøvet klar av skipet. Hele forskipet var da under vann, mens poopen hadde lettet seg så propellen var halvt over vannet. Vi oppdaget straks endel lys fra de automatiske redningslamper og rodde over til dem. Og en tid etter ble de fleste av motorbåtens folk tatt ombord. Siden fant vi en flåte med en mann. Flåten ble festet til livbåten og endel av folkene gikk over på flåten for å lette livbåten. Etter hvert begynte det å blåse sterkere, og det ble adskillig sjøgang. Vi forsøkte å andøve mot været for å holde oss mest mulig på samme sted. Første maskinist Anton Engebretsen som var tatt opp blandt de andre av motorbåtens folk, var øiensynlig blitt skadet, og livet ebbet hurtig ut. 3 mann manglet nemlig båtsmannen samt fyrbøterne Olausen (norsk ) og England (britisk).

Da det lysnet om morgenen oppdaget vi 2 flåter og båtsmannen befant seg på den ene av dem. Senere oppdaget vi også motorbåten drivende full av vann. Vi forsøkte å lense den, men det viste seg at den var skadet og lot seg ikke lense. Vi tok derfor ombord motorbåtens proviant og lot den så drive. Det blåste sterkt hele dagen og likeledes neste natt. Morgenen etter besluttet vi å forsøke å nå U.S.A. Proviant, vann og utstyr fra flåtene ble tatt ombord og alle mann ble overført til livbåten hvoretter vi satte seil og styrte vestover. Etter et par timers seilas oppdaget vi reservelivbåten. Den var full av vann, men ellers uskadt, og etter at den var blirtt lenset ble følgende 9 mann overført til denne båt: Kaptein E. Hansen, 2. styrmann K. Helland, 3. maskinist Trygve Thøversen donkeymann O. Andersen, matros H. Nordhagen, matros L. Holmquist. 13 mann fortsatte med babord livbåt. Vinden var nå avtatt til lett bris, og begge båter fulgtes vestover. Ved hjelp av lysblink fulgtes båtene også den følgende natt, enda vinden etterhvert frisknet til ostlig kuling. Neste formiddag var også båtene innen synsvidde av hverandre. Men da vinden øket og det ble adskillig sjøgang måtte man på reservelivbåten etter hvert minske seil og tapte derved den annen livbåt av syne.

Utover ettermiddagen øket sjøgangen stadig og sjøen begynte å bryte omkring reservelivbåten. Vi holdt dog kursen vestover og gjorde god fart, enda seilføringen var sterkt redusert. Men plutseliv ved en brytende strømsjø, vippet båten over og kantret. Alle man huket tak i båtens kjøl og den ble atter rettet opp, men gikk dog rundt 2 ganger til . Det meste av båtens løse utstyr gikk tapt, blandt annet pøsen slik at vi ikke hadde noe å lense båten med. Stillingen syntes håpløs, inntil man bestemte seg for å dele den ene brødtank i 2. Øksen var gått tapt, men det lyktes å hugge tanken i to med båtshaken. Dermed fik vi to karr og båten ble atter lenset. En tid styrte vi unda uveret uten seil, siden forsøkte vi å legge baugen mot sjøene, men det var vanskelig, da vi hadde mistet drivankeret. Vi fikk flere brott inn over båten men klarte såvidt å holde den flytende. Også neste dag lå vi på veret, men det bedret seg utover ettermiddagen, og vi forsøkte da atter å styre en vestlig kurs, til tross for at vi nå var uten kompass og måtte bestemme retningen ved hjelp av sol og stjerner. Veret holdt seg siden bra, med vekslende vind og tildels vindstille. Dagene ble etterhvert temmelig varme men nettene var alltid kolde. I stille ver rodde vi endel; men de fleste av oss ble litt etter hvert nokså utmattet. Vannrasjonen var satt til 3 mål pr. dag og vi led sterkt av tørst. Om ettermiddagen lørdag den 2. mai kom 2 amerikanske bombefly over livbåten. De sendte ned til oss en gallon vann med følgende melding: "Are radioing for help'" og dessuten frukt og smørbrød. 3. maskinist Thøversen var på denne tid blitt temmelig syk, han klaget over sterke magesmerter. Vi holdt oss mest mulig på samme posisjon de følgende 24 timer, idet vi dog beholdt seilet oppe sålenge det var lyst, for at eventuelle hjelpere bedre skulde se oss. Men da ingen hjelp var kommet neste kveld satte vi kurs mot nordvest. Det blåste frisk sydlig vind og vi gjorde god fart. I løpet av natten oppdaget vi først en lysning og siden et fyr forut og i lysningen om morgenen var vi ca. 5 mil fra fyret, som vi siden fikk vite var Cape Fear fyr. På dette tidspunkt oppdaget vi et skip som kom rett mot oss. Vi praiet, og ble tatt ombord i skipet - det amerikanske tankskip "Chester O. Swain" - idet skipsføreren lovet å landsette oss i Charleston, S. C. samme kveld.

Ombord på "Chester O. Swain" ble vi mottatt med enestående gjestfrihet. Vi fikk mat litt etter litt, vi fikk bade og sove, og vi fikk utlevert rene kler. 3. maskinist Trygve Thøversen hadde hatt blodbrekkning siste natten i livbåten, og han måtte løftes ombord i "Chester O. SWain". Imidlertid spiste han litt ombord, og vi håpet han skulde bli bra. Men i middagstiden viste det seg at han var død, han hadde sovnet stille inn. Litt før midnatt ble vi tatt ombord på en "Coast Guard" båt og landsatt i Charleston, S. C. På "Coast Guard" stasjonen ble vi mottatt med stor elskverdighet. Her ble også alle mann legeundersøkt, hvoretter kaptein Hansen, 2. styrmann Helland og matros Simonsen ble innlagt på Roper Hospital. De øvrige ble innlosjert på hotel. Den norske konsul, Mr.Luckas, var tilstede på "Coast Guard" stasjonen, og det var han som ordnet med anbringelsen av samtlige mannskaper. Posisjonen av s/s "Bris" ved torpederingen beregnes å ha vært ca. 33 gr. 35 min. nord bredde, 69 gr. 38 min vest lengde.

Charleston, S.C. den 7. main 1942

K. Helland, 2. styrmann

E. Hansen, fører