M/S Ravnaas

...

Fremsto skipsfører Thomas Eilertsen, som forkalrte at han var fører av M/S "Ravnaas" ... Ravnaas var på reise fra Calcutta via Singapore til San Francisco og avgikk fra Miri, Borneo, den 2. desember med en last stykkgods. Besetningen besto av 28 mann. Skipet var ved avreisen i enhver henseende i full sjødyktig stand. Komparenten forklarte videre at skipets journaler gikk tapt under forliset og fremla følgende rapport angående den inntrufne begivenhet:

...

Skipets hemmelige papierer som var oppbevart i en særskilt sekk, hadde komparenten selv kastet overbord før han gikk i livbåten. Da den første eksplosjon fant sted var komparenten i sin lugar og hadde nettopp stått opp. Han sprang straks opp på broen for å undersøke hva som var hendt. Komparenten hadde på det tidspunkt ikke kjennskap til at Japan var gått til krig. Skipet seilte etter de anvisninger som var gitt av de britiske marinemyndigheter i Singapore og befant seg ca. 250 mil øst for sydspissen av Samar. Natten før hadde man seilt gjennom Surigaostredet og kursen var rettvisende omtrent ost halv nord. Da angrepet fant sted var det dagslys. Da kapteinen kom opp på broen traff han 1ste styrmann som var vakthavende, men denne kunne ikke gi noen forklaring på hva som var skjedd. Kapteinen fikk imidlertid straks øye på et fly forut med kurs bort fra skipet. Flyet var så nær at kapteinen kunne se at det hadde japansk merking. Komparenten merket at båten var iferd med å synke og ga straks ordre om å gjøre båtene klar. Han gikk deretter midtskips, hvor han talte med skipets 1ste maskinist, som fortalte at båten var synkende og vannet strømmet inn på flere steder. Straks etter kom flyet tilbake igjen og slapp 2 bomber. Disse bomber falt i sjøen tett ved b.b. side og forårsaket ytterligere skade på skipet, som fikk større slagside. Samtidig ble dekket beskutt med maskingeværill fra flyet. Herunder ble 2 av besetningen skadet av splinter. Båtene ble satt på vannet og hele besetningen var gått fraborde i løpet av ca. en halv time fra det første angrep fant sted. Etter at alle mann var gått fraborde kom flyet tilbake 2 ganger og bombet og beskjøt skipet pånytt. Livbåtene ble ikke angrepet. Komparenten opplyste at skipet ikke var armert og ikke var krigsmalt. Mannskapet var fordelt på 2 båter med 14 mann i hver båt, en under kommando av kapteinen og en under 1. styrmanns kommando. Der ble straks satt seil og styrt tilbake mot Surigaostredet. Etter å ha seilt i vel 3 døgn kom båten inn til Surigao på Mindanao. De sårede ble tatt til behandling i Surigao, hvor livbåtene ble overlatt til de militære myndigheter. Fredag den 12. desember avreiste kapteinen og samtlige mannskaper med en filippinsk båt til Cebu, hvortil de ankom lørdag formiddag og meldte seg til den norske konsul. Gjennom konsulatet kom kapteinen i telegrafisk forbindelse med Nortraship i New York, hvorfra der ble overført nødvendige beløp til underhold m.v. 2 norske båter lå klar til avgang fra Cebu da besetningen fra "Ravnaas" kom dit, men der var for liten tid til å få sendt dem ut med disse skip. Mannskapene ble derfor værende i Cebu for å vente på senere skipsleilighet som imidlertid ikke kom. Et par dager etter at man var kommet til Cebu ble stedets hotel stengt på grunn av stadige bombeangrep, og kapteinen sørget for å få leiet hus hvor besetningen kunne få opphold. Den 10. april 1942 ble byen angrepet av japanske styrker og kapteinen og besetningen trakk seg tilbake til fjellene i forskjellige grupper. To man av besetningen sluttet seg på dette tidspunkt til den amerikanske hær og ble senere tatt til fange og er fremdeles krigsfanger. Dette var tømmermann Jens Kristian Jensen og lettmatros Brynjolf Bårdsen. Kapteinens gruppe besto fra først av 5-6 stykker og vokste etterhvert til 13. Etter ca. en ukes forløp skilte et par mann lag og overga seg til japanerne i Cebu. De øvrige holdt seg sammen ennå i noen tid og ble hjulpet av innbyggerne og av de amerikanske militærmyndigheter. Etter ca. 4 ukers forløp kom skipets 3. maskinist, Sigbjørn Olsen, som hadde vært en av de som hadde overgitt seg, opp til leiren med beskjed fra japanerne om at alle måtte komme ned og overgi seg. Han meddelte at japanerne hadde gitt tilsagn om at dersom kapteinen og alle de øvrige ville komme ned ville de høyst sannsynlig bli satt fri, og kapteinen ville under alle omstendigheter bli frigitt på grunn av sin alder. Kapteinen ønsket imidlertid ikke å melde seg til japanerne, men endel av mannskapene gikk med 3. maskinisten, således at der bare ble 3 mann tilbake med kapteinen. Disse trakk seg deretter lengre inn i fjellene, hvor de hadde forsyninger som de hadde fått fra de amerikanske militærdepoter og hvor 4 andre medlemmer av besetningen da oppholdt seg. Kort etter ankomsten til dette sted kom det imidlertid beskjed fra sjefen for de amerikanske styrker i Sydlon om at han tilrådet alle å overgi seg, og kapteinen og de medlemmer av besetningen som var sammen med ham, meldte seg deretter til de japanske militærmyndigheter i Cebu, hvor de ble internert den 17. mai 1942. Interneringen her varte inntil 14. desember s.å., da hele leiren ble overflyttet til Santo Tomas., Manila. Senere ble endel av mannskapene, og deretter også kapteinen, overflyttet til en leir i Los Banos. Samtlige ble befridd i begynnelsen av dette år av amerikanske styrker og sendt til U.S.A. Under oppholdet i leiren i Cebu gjorde japanerne stadig forsøk på å få de norske sjøfolk til å bemanne skip i kystfart og enkelte ble tvunget til å gjøre dette under trussel. Blant disse var 1. styrmann og maskinmesteren og disse kom ikke senere tilbake til leiren. Kapteinen oplyste at disse 2 nå oppholdt seg på Lyete etter å ha rømt fra Cebu. Komparenten opplyste videre at 18 medlemmer av besetningen nå var kommet hit sammen med ham, og en som var syk var på vei hertil 4 mann som ikke hadde vært internert med de øvrige var kommet ut på et tidligere tidspunkt, 3 av disse var brakt til Australia og en til Amerika.

...

... 1ste vitne, 2. styrmann Pedersen, som forklarte at han lå og sov i sin lugar om morgenen den 8. desember, da han ble vekket av en kraftig eksplosjon. Vitnet sprang straks ut på dekk hvor han fikk vite av noen av mannskapet som sto der, at skipet var blitt angrepet av et japansk fly. Vitnet så flyet forut for skipet i ca. 1000 meters høyde. Han kunne tydelig se at dette, som var et 4 motors sjøfly, var merket med japanske kjennetegn. Flyet gikk rundt skipet og kom straks etter tilbake og slapp bomber igjen samtidig som det beskjøt skipet med maskingeværill. Vitnet hadde i mellomtiden tatt på seg klær og etter ordre fra 1ste styrmannen gjort klart st.b. livbåt. Flyet vendte tilbake senere enda 2 ganger og bombet og beskjøt skipet, men angrep ikke livbåten. Vitnet hadde ikke sett hvilken skade som ble tilføyet skipet under angrepet. Vitnet hadde ikke tidligere under skipets reise merket noe usedvnalig eller mistenkelig. Han opplyste at et japansk fly hadde fløyet over livbåten i lav høyde dagen etter, men ikke foretatt noe angrep. Vitnet opplyste videre at "Ravnaas" ble sett siste gang ca. kl. 10:30 om morgenen samme dag angrepet fant sted og at det da sank. Vitnet forklarte seg forøvrig i samsvar med det som var uttalt av kapteinen.

...

Framsto 2net vitne, 2. maskinist Christensen, som forklarte at han hadde vakt i maskinrommet da angrepet fant sted. Vitnet hørte en eksplosjon omtrent klokken 0715 og så at vann strømmet inn gjennom bunnventilen på b.b. side og likedan gjennom uttaket for hjelpemotoren. Kontoll-tavlen ble også ødelagt ved eksplosjonen samtidig som lyset gikk. Vitnet stanset straks maskinen og da der ikke kom noen ordre fra dekk, sprang han opp for å se hva som var i veien. Han fikk vite at skipet var blitt bombet og gikk tilbake til maskinrommet sammen med maskinmesteren for å undersøke om noe kunne gjøres for å stoppe lekasjen. 1ste maskinisten ga vitnet beskjed om å forsøke å få tak i presenninger til å tette igjen med, men da han kom på dekk fikk han beskjed av styrmannen om at han ikke hadde noen presenninger og at alle skulle gå i båtene. Vitnet brakte denne beskjed videre til 1ste maskinisten og vakthavende motormann og forlot deretter skipet sammen med det øvrige mannskap. Vitnet var i 1ste styrmanns livbåt og opplyste på forespørsel at de to sårede som var i samme båt ble midlertidig forbunnet med det samme og senere brakt på hospital i Surigao. Vitnet var blant dem som var blitt tvunget til å seile i kystfart for japanerne og dette hadde pågått med mellomrom i ca. 2 måneders tid inntil japanerne sa at det heretter skulle være frivillig. Samtlige internerte norske nektet da å fortsette.

...

Framsto 3dje vitne, elektriker Byholt, som forklarte at han om morgenen den 8. desember var på dekk da han av båtsmannen ble gjort oppmerksom på et fly som nærmet seg skipet halvt skjult av skydekket. Flyet kom inn aktenfra, antagelig i over 2000 fots høyde, og da det var over skipet slapp det 2 bomber som falt i sjøen like ved b.b. side omtrent midtskips. Vitnet gikk ned på maskintoppen, hvor han så at vannet strømmet inn på flere steder. Lyset var gått og det elektriske anlegg så ut til å være ødelagt. Han gikk deretter i livbåten sammen med den øvrige besetning. Forøvrig forklarte vitnet seg i samsvar med kapteinens og de øvrige vitners forklaring.

...

Framsto 4. vitne, lettmatros Pedersen, som forklarte at han hadde stått til rors da skipet ble angrepet. Han hadde hørt flyet før bombene falt, men ikke sett det idet han holdt øye med et skip som befant seg ca. 1 mil forut og som "Ravnaas" var i ferd med å nå igjen. Ved angrpet ble alle rutene i styrehuset knust og da skipet også ble beskudt søkte vitnet tilflukt i bestikklugaren sammen med styrmannen. Etter at det første angrep var over, var vitne med på å sette ut livbåtene etter ordre fra styrmannen. Vitnet hadde forøvrig intet av interesse å opplyse.

...