Hans Henrik Smith-Hansen

Like etter at andre verdenskrig var brutt ut i 1939 mønstret Smith-Hansen på dampskipet «Cubano» som 2. styrmann. «Cubano» var på reise fra Liverpool til Montreal da skipet ble torpedert, 20. oktober 1940. Fra Sjøforklaringen kan vi lese at eksplosjonen førte til at hele skipet løftet seg i vannet. Torpedoen traff skipet rundt k.11:30, og førte til at hovedmaskinen stanset øyeblikkelig. Det tok relativt lang tid før skipet sank, og det ga derfor muligheten for at kapteinen og andre kunne oppholde seg på skipet slik at de fikk med seg proviant og mer klær. Likevel kan det fra Sjøforklaringen se ut til at flere av mannskapet som befant seg i livbåtene var engstelige for at ubåten skulle komme tilbake og skyte på dem. De ba derfor kapteinen om å få lov til å dra lengre bort fra skipsvraket.

Livbåtene ble ikke oppdaget med det første, til tross for at flere skip passerte dem. I mellomtiden reddet mannskapet i livbåtene en britisk sjømann som hadde klart å overleve et annet forlis ved å klamre seg til en liten flåte. Han ble straks tatt opp i en av livbåtene. Mannskapet var mye plaget av dårlig vær, som gjorde det vanskelig å manøvrere livbåtene. 21. oktober – ett døgn etter angrepet, ble mannskapet reddet av destroyeren «Saguenay». Av mannskapet som opprinnelig var på 32, var det to stykker som ikke overlevde. Dette var maskinassistent Kåre Gunvald Pedersen og donkeymann Hans Julius Pedersen.

12.november 1940 mønstret Smith-Hansen på skipet M/S «Teneriffa». Med dette skipet reiste Smith-Hansen blant annet i flere konvoier, men skipet seilte mest alene. 26. februar 1941, kun måneder etter påmønstring opplevde Smith-Hansen at skipet ble bombet. Skipet var på vei ut av Bristol-kanalen, og tyske bombefly kom raskt over og angrep. Smith-Hansen hadde utkikksvakt på boren og forklarte i Sjøforklaringen at han ikke tenkte at flyene var fiendtlige da de nærmet seg. Han fortalte at det tidligere på dagen hadde sirkulert engelske fly over skipet flere ganger, og at han derfor trodde flyene som kom over var britiske. Skipet sank raskt og mannskapet ble reddet av det engelske skipet «Permita». Alle i mannskapet overlevde, kun noen få fikk fysiske skader.

En opplevelse som dette var uten tvil skremmende, og til tross for at Smith-Hansen på få måneder hadde opplevd to angrep, mønstre han på et nytt skip igjen. Etter et kortere opphold mønstret han 1. juli 1941 på dampskipet «Thode Fagelund». I perioden Smith-Hansen seilte på skipet seilte det til Afrika og India. 17. november 1941 var det imidlertid stopp, da skipet ble torpedert. Skipet var på vei fra Madras til Cape Town og kl. 5 om morgenen hørtes en eksplosjon i akterskipet. På bare seks minutter sank skipet. Mannskapet fordelte seg i fire livbåter og alle ble reddet.

«Jeg ankom til Cape Town kl.15 den 28. januar 1942 og allerede kl.16 var jeg påmønstret M/S «Elin K» av Bergen på vei til England. Med dette praktfulle skipet seilte jeg så verden rundt igjen (…)» Slik begynner Smith-Hansen selv fortellingen om torpederingen av «Elin K». Han skal ha skrevet ned beretningen om sine opplevelser fra nettopp dette forliset, og det var hans kone som i 1974 publiserte den i «Krigsseileren». På «Elin K» opplevde Smith-Hansen også kollisjon med et naboskip i det de ventet på at konvoien skulle gå ut fra havnen i New York. Skipet måtte repareres, men 16. mars fikk de gå ut i en ny konvoi. Konvoi HX 229 skulle gå til Liverpool og besto av 38 skip, hvorav 13 ble senket i løpet av turen over – «Elin K» var ett av disse skipene.

Smith-Hansen beskriver overfarten fram mot 16. mars som vanskelig. Det var dårlig vært og mange av de andre skipene i konvoien hadde mistet både livbåter og redningsutstyr. Mannskapet på «Elin K» hadde valgt å la sine livbåter være innsvingt på dekk, noe som var svært uvanlig i krigstid, i tillegg hadde de surret dem godt fast. Sjøfolkene var på dette tidspunktet, i 1943, godt vandt med det å seile ute i krig. Smith-Hansen forteller om hvordan mannskapet om bord gikk med redningsvester på hele dagen og at de til og med sov fult påkledd med redningsvester.

Kl.19:30 smalt det plutselig. «Hvor torpedoen traff vet jeg ikke – men skipet sank temmelig hurtig.» sier Smith-Hansen. I Sjøforklaringen står det at skipet sank på mellom åtte og ti minutter. Likevel klarte alle å komme seg i livbåtene, og ingen mistet livet. Kort tid etterpå ble mannskapet reddet av korvetten «Pennyworth». Korvetten seilte videre for å ta igjen konvoien, og nådde fram til den ved midnatt. Videre skriver Smith-Hansen at «Jeg følte meg da i strålende form og tilbod derfor min tjeneste på broen, og tilbudet ble mottatt med takk. De hadde aldeles sikkert sine «sju dager i uka» disse karene.» Likevel skulle mannskapet fra «Elin K» fra dekk på korvetten få se hva som hadde skjedd med resten av konvoien. 12 andre skip sank, og ett av dem lå som en «ildsprutende vulkan» i det fjerne. Korvetten forsøkte å ta ubåtene som jaget rundt, og slapp dypvannsbomber. Mannskapet måtte neste dag hjelpe i redningsarbeidet, flere sjøfolk ble reddet opp fra livbåter og flåter.

12.juli 1943 mønstret Smith-Hansen på sin siste båt i krigstid, nemlig D/S «Tanafjord». Her fikk han arbeide fram til godt inn i fredstid. Merkelig nok var dette det eneste skipet Smith-Hansen seilte på i løpet av krigsårene som ikke ble senket.

Smith-Hansen fikk både St. Olavsmedaljen med Ekegren, Krigsmedaljen og Haakon VIIs Frihetsmedalje. Han døde 28. august 1969.

 

Kilder: 

Krigsseilerregisteret

Krigsseileren, 1974 utgave 3, kan leses her.

Sjøforklaring fra "Cubanos" forlis, kan leses her.

Sjøforklaring fra "Teneriffas" forlis, kan leses her.

Sjøforklaring fra "Elin K" forlis, kan lese her. 

Sjøforklaring fra "Thode Fagelunds" forlis, kan leses her.