Ole Hegre

 

Hegre mønstret på D/S «K.G. Meldahl» 3. april 1940 i Oslo, kun få dager før okkupasjonen av Norge. Vi har ikke tilgjengelig komplette seilingslister, så hvor skipet befant seg da Norge ble okkupert vet vi ikke. Hegre arbeidet på skipet frem til 10. september 1942. Det er fra dette skipet Hegre skriver brevet sitt, og derfor fra seilas med D/S «K.G. Meldahl» at vi kan få et lite innblikk i hverdagen som krigsseiler.

22.oktober 1941 la konvoi HX156 ut fra Halifax i Canada, og skulle over til Loch Ewe i Skottland. Konvoien kom frem 4. november. Vi kan følge konvoien gjennom Hegres øyne dag for dag gjennom brevet hans. Brevet består av 14 sider, og er for langt å gjengi her, men noen små innblikk er samlet under.

I brevet kan vi blant annet lese Hegres tanker om de hjemme. Han hadde en kone hjemme som tilfeldigvis hadde bursdag akkurat da han var på vei over Atlanteren i denne konvoien. Han skriver at han vurdere å sende et brev til henne, via USA, men slår det fra seg. Det kan jo gi henne et falskt håp, noe han ikke ønsket.

Det kommer tydelig frem i brevet at det krevdes en del planlegging fra krigsseilerne før de skulle legge seg for kvelden. Hegre beskriver et eget ritualet rundt hvordan klær og andre nødvendige saker skulle legges frem på lugaren. Tanken med dette var at dersom alarmen gikk midt på natten, eller skipet ble angrepet, skulle han klare å kle på seg i mørket og raskest mulig. I brevet ser man også en utvikling der han i starten av konvoituren legger seg uten klær, men at når skipet og konvoien går inn i særlig farlig farvann, velger han å legge seg påkledd.

En gjennomgående usikkerhet ulmer også i brevet. Sjøfolkene om bord på skipet vet lite om hva som skjer andre steder i konvoien. Selv Hegre som er telegrafist sitter med lite informasjon. Morgenen 31. oktober våkner Hegre av et kraftig brak, og løper umiddelbart opp på broen. Ingen vet hvor braket har kommet fra og det er vanskelig å se noe ettersom det er så mørkt. Noen dager etterpå får Hegre vite at det var en amerikansk destroyer som ble torpedert, og at mange om bord mistet livet. Mannskapet om bord skjønner da at de har vært heldige og at det bare har vært flaks at ingen av handelsskipene i konvoien ble angrepet av ubåten. Dette startet også en tanke hos Hegre om at konvoien nå var oppdaget og at det bare var snakk om timer før det blir sendt flere ubåter i deres retning. Kort tid etterpå skimter mannskapet et fly på himmelen, og Hegre beskriver en frykt som sprer seg. Heldigvis viser det seg at flyet er vennlig og fra de allierte.

Brevet fra Hegre til sin amerikanske venn er unikt i det at Hegre ikke bare forteller om det som skjer i konvoien, men reflekterer over hva det vil si å være krigsseiler. Han beundrer de nede i maskinen som har liten sjanse for å overleve et angrep, og han reflekterer over hvordan det er for tyske soldater i ubåtene. Han ønsker ikke å se på seg selv som en helt, og stiller spørsmålstegn til hvorfor sjøfolkene nå må stå i frontlinjen – de er jo bare vanlige sjøfolk. Hegre er tydelig klar over hvilken risiko det er å seile som krigsseiler, og forsonte seg med at det kunne ende i døden.

Hegre mønstrer av D/S «K.G. Meldahl» 10. september, og en måned etterpå mønstret han på M/S «Ogna». «Ogna» gikk for det meste alene, og ikke i konvoi. Hegre hadde stillingen som telegrafist også her. Han arbeider på dette skipet til 27. juli 1946, altså et år etter at krigen tok slutt. Han fortsatte å seile i mange år etter krigen.

Ole Hegre døde 21. juli 1970.