Kvinnene i Nortraships flåte

I løpet av andre verdenskrig arbeidet det minst 355 kvinner på skip i Nortraship-flåten. Lenge har deres historie vært lite kjent, og mer inngående informasjon om kvinnene har vært vanskelig å finne. Ved hjelp av Krigsseilerregisteret er det nå mulig å fortelle mer om kvinnene som seilte i Nortraship-flåten.  Denne fagartikkelen bygger blant annet på data herfra. Registeret er levende og kan derfor endre seg med tiden. Derfor er tallene som presenteres i denne artikkelen kun et øyeblikksbilde på hvor mye vi vet akkurat nå. Ettersom registeret er i stadig endring er det derfor lagt inn lenker til sider som over tid oppdateres med informasjon.

Målet med denne fagartikkelen er å forsøke å vise hvem kvinnene som seilte for Nortraship i krigsårene var. De aller fleste av kvinnene har vi bare begrenset informasjon om, og derfor kan vi stort sett ikke si mer enn de dataene som er tilgjengelige på Krigsseilerregisteret. På andre kvinner finnes det mer informasjon. Ved å sette sammen data om kvinnene viser denne artikkelen til ny kunnskap om hvor mange utenlandske kvinner som arbeidet på norske skip.

Et annet mål med artikkelen har vært å nevne så mange av kvinnene som mulig med navn. På alle navnene som er nevnt i artikkelen kan du klikke direkte på navnet og bli tatt til vedkomnes personside på Krigsseilerregisteret. Der det har vært relevant er det også linket til andre fagartikler som er tilgjengelige på Krigsseilerregisteret.

Artikkelen er strukturert etter kategoriene i Krigsseilerregisteret. Altså alder, stilling, nasjonalitet, kvinnene som omkom og til slutt mønstringer. Det som presenteres i denne artikkelen er stort sett kvantitative data, det betyr med andre ord at det er lite kvalitative data. Derfor presenteres det flere tall og statistikker i artikkelen, fremfor drøftinger. Data fra Krigsseilerregisteret har sine begrensninger. Det gir oss lite informasjon om hvordan kvinnene hadde det om bord. Dette må vi bruke andre kilder for å svare på. Data fra Krigsseilerregisteret gir oss heller ingen informasjon om hvilken motivasjon kvinnene hadde til å mønstre på et norsk skip i krigstid. Dette er spennende og viktig spørsmål som fremtidig forskning kanskje kan gi oss svare på.

Artikkelen avgrenser seg til å handle om kvinnene som seilte i uteflåten. Det betyr altså at den ikke kommer til å fortelle noe om kvinnene som seilte i hjemmeflåten. Her gjenstår det fremdeles mye arbeid, før en lignende artikkel som denne kan skrives om dem. Arbeidet med å registrere krigsseilere i hjemmeflåten er godt i gang, og vil du lese mer om prosjektet kan du klikke her. I skrivende stund er det registrert at 61 kvinner døde i Hjemmeflåten, mot 12 i uteflåten.

Antall

I lengre tid har tidligere forskning om kvinner på norske handelsskip i krigstid operert med lavere tall, enn det vi dag har. Det er flere grunner til dette, men den viktigste er at tallet Nortraship selv oppga i sine kilder var lavere enn det vi finner etter arbeidet med Krigsseilerregisteret.

Opplysningene i Krigsseilerregisteret er samlet fra flere ulike kilder, og det er dette som er en av styrkene til registeret – særlig i forbindelse med kvinnene som var om bord. Elisabeth Lønnå skriver blant annet i sin bok Sjøens kvinner. Ute og hjemme at en må regne med at en del kvinner ikke ble registrert, nettopp fordi de var kvinner. Ifølge Sjømannsloven ble mannskapet skilt i to, det uegentlige mannskapet og det vi må anta kan betegnes som det egentlige mannskapet. Skillet gikk mellom sjøfolkene som var ansatt i restaurasjonen og de andre. Det uegentlige mannskapet var altså de ansatte i byssen, i salongen og messene – med andre ord der de fleste kvinnene var ansatt. Lønnå mener at dette kan være en grunn til at noen av kvinnene kan ha blitt oversett i registreringen.

I Krigsseilerregisteret er imidlertid flere kilder brukt, og avdekker derfor kvinner som for eksempel kun er registrert i en sjøforklaring eller i andre kilder. For eksempel ble Gine Odland oppdaget fordi Stiftelsen Krigsseilermonumentet på Haugaland hadde publisert hennes dagbok fra krigsårene. Her forteller hun at hun seilte ute med mannen sin, og at hun selv var mønstret på som salongpike (vel og merke uten hyre). Gine fant vi ikke noe registreringskort på, men fordi vi kunne vise til hennes fartstid og stilling kunne vi også registrere henne i Krigsseilerregisteret. Hvor mange flere som Gine det faktisk fantes er vanskelig å si noe sikkert om, men at det var flere som henne som ennå ikke er registrert må vi nok gå ut fra.

Med dette som utgangspunkt kan vi derfor si at det var minst 355 kvinner som arbeidet på skip underlagt Nortraship i krigsårene. Et høyere antall en Nortraship selv oppga.

For oppdaterte tall klikk her.

Alder

Unge gutter ned i 14 års alder mønstret på norske skip i andre verdenskrig. Den yngste krigsseileren som omkom på et norsk skip i krigstid var Michael Goulden fra Storbritannia. Han hadde akkurat fylt 14 år da han mistet livet. Altså var det ganske unge gutter som arbeidet på norske skip. Kvinnene på sin side var ikke like unge.

Slik var alderen på kvinnene ved første påmønstring i krigstid, registrert i Krigsseilerregisteret, fordelt etter ulike aldersklasser:

Under 20 år: 14

20-29 år: 137

30-39 år: 99

40-49 år: 57

50-59 år: 12

Over 50 år: 3

Ukjent alder: 33

 

Undersøker vi kvinnenes alder ved påmønstring ser vi at den aller største gruppen er i 20-årene. Den yngste ved påmønstring var Desirée Diane fra Algerie , hun var 17 år. I løpet av krigen seilte hun på to norske skip, først D/S «Mammy» og så D/S «Askeladden», på begge skipene var hun påmønstret som messepike. Den eldste kvinnelige krigsseileren var 67 år ved påmønstring, dette var Louise Dedekam. Dedekam var påmønstret kun i en kort periode i april 1941. Amerikanske Donna Wood var 61 år da hun mønstret på M/S «Margareth Bakke» nyttårsaften 1943. Her arbeidet hun til juni 1944. Woods arbeidet som stewardess.

På 33 av kvinnene har vi ikke klart å registrere fødselsår, og derfor må det beregnes inn en viss feilmargin. Når det kommer til den øvre klassen så var det 15 stykker av kvinnene som var over 50 år ved påmønstring.

Stillinger om bord

Hvilke stillinger hadde kvinnene som arbeidet på norske skip? De aller fleste hadde stillinger innenfor forpleiningen, enten i messen, byssen eller i salongene. I løpet av krigsårene ble det behov for flere telegrafister og da åpnet man også opp for at kvinnene kunne ha denne stillingen om bord. Noen veldig få kvinner hadde stillingen som sekretær. Hos 20 av kvinnene vet vi ikke hvilken stilling de hadde.

Mange av kvinnene som arbeidet på norske skip i krigsårene hadde ulike stillingstitler om bord. Dette endret seg ettersom det varierte i hva skipene hadde behov for. 25 av kvinnene hadde to eller flere stillingstitler i løpet av sin karriere i handelsflåten. Vanligst var det å bytte mellom salongpike og stewardess. Stewardess var av noen skip betraktet som en samlebetegnelse, og selv om tittelen til kvinnene endret seg kunne arbeidsoppgavene være ganske like. Nettopp fordi en del kvinner hadde flere stillingstitler er det vanskelig å fordele totalantallet på de ulike stillingstitlene. Men tar vi utgangspunkt i en deling mellom forpleiningen, broen og andre stillinger – slik som sekretærer og sykepleiere, er det tydelig at over 80% arbeidet innenfor forpleiningen.

Forpleiningen

De fleste kvinnene var altså ansatt i det vi kan kalle forpleiningen om bord. De serverte mat, ryddet og vasket i lugarer og på salonger. Dette var stillinger kvinnene hadde hatt lenge før andre verdenskrig. I disse stillingene var det ingen muligheter for å klatre i gradene. På noen skip var det ansatt flere kvinner i disse stillingene, på andre skip var det kun en kvinne i stillingen.

Martha Kasseth arbeidet som salongpike gjennom nesten alle krigsårene. Hun arbeidet på D/S «Lyra» og i 1943 arbeidet hun på et sykehus i Skottland. Kasseth var månedens krigsseiler i oktober 2020, les mer om henne ved å klikke her.

Sekretærene

Minst fem kvinner mønstret på som sekretærer. Fire av kvinnene var gift med kapteinen om bord eller 1. styrmannen. Bare en av disse sekretærene var altså ikke gift med noen om bord. I krigsårene var det restriksjoner mot å at kapteinen fikk ha med seg ektefellen sin om bord, en tradisjon fra gammelt av. To av de fem sekretærene mistet livet i løpet av krigsårene. Gudrun Anna Torgersen mistet livet da skipet hun arbeidet på, M/S «Segundo», ble torpedert 27. august 1941. Torgersen var gift med 1. styrmannen Arnt Olav Torgersen.  Ifølge sjøforklaringen tok det kun syv minutter fra torpedoen traff skipet til det var under vann.

Olga Stenersen  var sekretær på skipet D/S «Cadmus». Hennes mann, Alfred Stenersen, var kaptein om bord. Skipet ble torpedert 1. juli 1941. Skipet var i Mexicogulfen da torpedoen traff. Skipet gikk ned på fem minutter, og to omkom. Stenersen overlevde selve torpederingen, og kom seg i livbåten. Ubåten som hadde avfyrt torpedoen nærmet seg livbåten med de overlevende i. Ubåtkapteinen ville prate med de overlevende, og Stenersen var tydelig redd for hva som kom til å skje. Den tyske ubåtkapteinen beroliget henne, og sa han ikke kom til å gjøre dem noe. Det kan se ut til at denne opplevelsen satt seg i Stenersen, og til tross for at alle i livbåten kom seg til land gikk det ikke lang tid før Stenersen døde.

Telegrafistene

30 kvinner hadde i løpet av krigen stillingen som telegrafist, en stilling kvinner ikke hadde hatt til sjøs før andre verdenskrig. I løpet av krigen ble det et større behov for telegrafister om bord på norske skip. Telegrafistene var ansvarlige for radioapparatet hvor viktige meldinger kom inn, og noen sjeldne ganger skulle også meldinger sendes ut. Stort sett var det radiostillhet, dette betydde at telegrafistene kun skulle lytte til meldinger som kom inn på radioen, og ikke sende noe ut. Grunnen til dette var at ubåtene kunne peile seg inn på hvor skipet befant seg ut fra radiosignalene. Derfor var det viktig at ingen meldinger ble sendt ut fra skipene, om det ikke var høyst nødvendig. Tilfeller der man kunne sende ut meldinger var om skipet var blitt angrepet. I årene før krigen var det ofte slik at telegrafisten hadde en delt rolle, der noe av arbeidstiden gikk til telegrafistrollen og andre deler gikk til for eksempel å være styrmann. I krigsårene ble det raskt klart at det var helt nødvendig å ha en person på vakt i radiorommet hele døgnet. Derfor trengte norske skip flere telegrafister, ettersom vaktene måtte deles mellom minst to telegrafister.

14.juni 1941 mønstret canadiske Fern Alberta Blodgett på skipet D/S «Mosdale». «Mosdale» manglet telegrafist og fikk ikke gå fra land uten. Blodgett var ferdig utdannet telegrafist og var villig til å mønstre på det norske skipet. At en kvinne fikk denne rollen gikk ikke ubemerket, og på skipsfartskontoret i Halifax ble påmønstringen forsøkt stanset. Ansettelsen av Blodgett førte til at flere kvinner fikk mønstre på som telegrafister.

21 av kvinnene som mønstret på norske skip som telegrafister var fra Canada. Det var stort sett herfra de første kvinnelige telegrafistene kom. Ikke lenge etter at Blodgett hadde mønstret på «Mosdale», mønstret en annen canadisk kvinne på et norsk skip som telegrafist. Dette var Adeline Richards.  Etter dette skulle det ta ett år før det ble mønstret på flere kvinner. I 1943 mønstret det på to til kvinner fra Canada. Dorothy Sullivan (gift Ramsland) mønstret på M/S «Maud» 1. desember 1943. Her arbeidet hun som telegrafist til april 1945. Den andre kanadiske kvinnen som mønstret på var Betty Irene Lake (gift Ottesen). Hun mønstret på M/T «Garonne» 14. desember 1943, og arbeidet om bord til 10. november 1944.

To av telegrafistene var fra Storbritannia, og tre fra USA. Kun en av telegrafistene var norske. Helene Karoline Johanne Fischer Dale hadde seilt som salongpike allerede før okkupasjonen av Norge. Hun hadde et stekt ønske om å bli telegrafist og tok utdannelsen i løpet av krigen. Hennes første påmønstring som telegrafist gikk ikke slik hun hadde håpt. Hun mønstret på M/S «Baalbek» 1. juni 1943 som 2. telegrafist. Dessverre opplevde hun selv at hun ikke fikk typiske telegrafistoppgaver, men ble brukt som vaskehjelp. Hun valgte derfor selv å mønstre av. 23. oktober samme året mønstret hun på M/S «Alf Lindberg», hvor hun fikk stillingen som telegrafist.

Sykepleiere:

Tre kvinner var mønstret på som sykepleiere. Agnes Siegfried Christiansen (gift Gaasland) mønstret to dager etter sin 26 årsdag på skipet D/S «Skytteren», 27. februar 1942. Hun hadde rømt fra Norge over til Sverige, og i førte omgang satt i arresten. Hun ble omsider løslatt og fikk nærmest kranglet seg til en plass om bord på skipet «Skytteren». Før hun rømte fra Norge hadde hun arbeidet som sykepleier og ba om å få arbeide som dette også på dette skipet. «Skytteren» var en av Kvarstadbåtene, som du kan lese mer om ved å klikke her. Skipet gikk sammen med ti andre skip ut fra Gøteborg med kurs for England. På vei over ble «Skytteren» stanset av en tysk tråler og beskutt. Kapteinen om bord ville ikke at skipet skulle falle i tyske hender og bestemte at det skulle senkes. En omkom og flere ble skadet. Mannskapet som overlevde, ble tatt i land i Danmark og etter en tid ble kvinnene fraktet til den tyske leiren Marlag und Milag. Her satt Christiansen til 1. mai 1944.

Birgit Salvesen og Martha Tangeraas var begge fra Stavanger og mønstret også på som sykepleiere. Salvesen som sykepleier på D/S «Daviken», og Tangeraas på D/S «Skiensfjord».

Nasjonalitet

På norske skip arbeidet det i krigsårene kvinner med over 20 ulike nasjonaliteter. (Under listen på "registrerte deltagere" i denne artikkelen er det mulig å filtrere på disse ulike nasjonalitetene og få listet ut hvilke kvinner dette var).

En slik internasjonal sammensetting av kvinner fantes ikke på norske skip før andre verdenskrig. Ifølge historiker Elisabeth Lønnå var det kun noen få svenske kvinner som var ansatt på norske skip før 1940. Til sammen var det i løpet av krigen ansatt minst 222 utenlandske kvinner på norske skip.

Nasjonaliteten kvinnene er registrert med i Krigsseilerregisteret kan være basert på fødested eller statsborgerskap, etter krigen. Dette betyr at utenlandske kvinner som giftet seg med norske menn i løpet av krigen, kan ha blitt registeret som norske i Krigsseilerregisteret – selv man kanskje ville sagt noe annet i krigsårene. Derfor er disse tallene kun et estimat.

Sammenligner vi nasjonalitetene for menn og kvinner som arbeidet på norske skip er det en stor forskjell, det er nemlig ingen kinesiske kvinner som arbeidet på norske skip. Blant det mannlige mannskapet var det svært mange fra Kina, over 2000 kinesere arbeidet på norske skip i løpet av krigen. Hvorfor ingen kinesiske kvinner arbeidet på norske skip er vanskelig å svare på.

Norske kvinner

Som det tydelig framgår av oversikten, utgjorde kvinner fra Norge den største nasjonaliteten på de norske skipene i uteflåten. Fra Norge var det flest kvinner fra Oslo og Hordaland/Bergen. Under kan du se den fullstendige oversikten over hvor i landet kvinnene kom fra:

Akershus: 6

Aust-Agder: 4

Buskerud: 10

Finnmark: 1

Hedmark: 1

Hordaland/Bergen: 18

Møre og Romsdal: 6

Nord-Trøndelag: 1

Nordland: 9

Oslo: 21

Rogaland: 10

Sør-Trøndelag: 4

Telemark: 3

Troms: 14

Vest-Agder: 7

Vestfold: 7

Østfold: 12

 

Det var også 20 norske kvinner i uteflåten som allerede bodde i utlandet da krigen startet. (Disse er da registeret med «utlandet» som sitt fylke). Av disse er det også mange som i utgangspunktet ikke ble født norske, men som giftet seg med en nordmann og er derfor registrert som norske i Krigsseilerregisteret. Dette gjelder åtte kvinner, hvor en av dem var danske Tove Emmy Menne-Johnsen. Hun giftet seg med norske Hilmar Henrik Menne-Johnsen 13. mars 1943.

Av de norske kvinnene var det rundt halvparten som var mønstret på da Norge ble okkupert. Mange av dem, 18 stykker, forble påmønstret ut krigen. Et relevant spørsmål er hvor de andre norske kvinnene kom fra, ettersom Norge var okkupert. Dette har vi ikke noe klart svar på, og Krigsseilerregisteret gir heller ingen opplysninger om dette. Det er likevel rimelig å anta at mange av kvinnene var bosatt i utlandet før krigen startet. Kanskje kjente noen av dem på et behov for å gjøre noe for den allierte kampen som Norge var en del av. Kanskje hadde de behov for et betalt arbeid.

For oppdaterte tall på norske kvinner som arbeidet på Nortraship-flåten, klikk her.

Amerikanske kvinner

Den nest største nasjonaliteten blant kvinnene på norske skip var amerikanske. De amerikanske kvinnene mønstret stort sett på etter 1943. Hovedgrunnen til dette er nok restriksjonene som kom på amerikanske skip etter at USA ble en del av verdenskrigen. Kvinner fikk etter dette ikke lov til å arbeide på amerikanske handelsskip. En kan derfor gå ut fra at flere av kvinnene som søkte seg til arbeid på norske skip, tidligere hadde arbeidet på amerikanske skip.

De aller fleste av de amerikanske kvinnene som mønstret på norske skip gjorde det fra havnene i San Fransisco eller New York. Kvinnene kom stort sett fra hele USA, men et flertall var naturlig nok fra de nevnte havnebyene.

Billie Louella Pennings var en av disse kvinnene. 16. juni 1944 mønstret hun på motorskipet «General Ruge» i San Fransisco som stewardess. Resten av krigen seilte hun på norske skip, i flere perioder på «General Ruge» og på motortankeren «Jotunfjell». Hun uttalte i et intervjue med NRK at hun mønstret på et norsk skip ettersom det ikke var tillatt på amerikanske skip etter angrepet på Pearl Harbor.

For oppdaterte tall på amerikanske kvinner som arbeidet på norske skip i Nortraship-flåten, klikk her.

Britiske kvinner

39 britiske kvinner arbeidet altså på norske skip i løpet av krigsårene. Ettersom eksilregjeringen befant seg i Storbritannia, er det derfor kanskje naturlig å tenke seg til at dette har vært en medvirkende årsak til at så mange britiske kvinner mønstret på norske skip. En annen årsak kan også ha vært at kvinnene i Storbritannia i en stor grad ble inkludert i krigsarbeidet, blant annet gjennom marinens kvinneprogram, WRNS.

En av de britiske kvinnene som mønstret på norske skip var Elisabeth Yule. Hun var 35 år da hun 24. juni 1944 mønstret på det norske motorskipet «Anna Odland» som 2. telegrafist. På dette skipet seilte hun med til desember 1945. Det kan se ut til at Yule trivdes på norsk skip, ettersom hun seilte på to norske skip også i fredstid.

For oppdaterte tall på britiske kvinner som arbeidet på norske skip i Nortraship-flåten, klikk her.

Islandske kvinner

32 kvinner fra Island var i løpet av krigen mønstret på norske skip. Island ble en viktig del av krigen i Nord-Atlanteren. Mange av de norske skipene var innom her i løpet av krigen. Særlig i de store havneområdene var det en enorm økning i antall utenlandske soldater, noen steder besto så mye som 50% av befolkningen av utenlandske soldater. Omgang med de utenlandske soldatene var sterkt frarådet, dette gjaldt spesielt for de islandske kvinnene.

Kvinnene fra Island som arbeidet på norske skip arbeidet som regel enten på D/S «Lyra», D/S «Tordenskjold» eller D/S «Nova». Disse skipene gikk for det meste i troppetransport. Til forskjell fra de amerikanske kvinnene, mønstret islandske kvinner på tidlig i krigen. Alle kvinnene fra Island var mønstret på i forpleiningen, enten som stewardess eller lugarpike.

En av de islandske kvinnene som mønstret på norske skip i krigsårene var Sigarlaug Olafsdotter. Hun var 20 år da hun mønstret på D/S «Tordenskjold» for noen få måneder i 1941. I juni 1942 mønstret hun på D/S «Nova» og her arbeidet hun til krigens slutt.

For oppdaterte tall på islandske kvinner som arbeidet på norske skip i Nortraship-flåten, klikk her.

Kvinnene på norske skip som ikke overlevde krigen

I løpet av andre verdenskrig omkom over 4000 sjøfolk på norske skip. Dette var den største sivile gruppen i Norge som mistet livet i krigsårene. Av kvinnene som var tilknyttet uteflåten omkom åtte som følge av krigsforlis, og fire kvinner døde av andre årsaker i løpet av krigen.  

En av kvinnene som omkom i krigsforlis var Aasta Josephine Olsen Beyer fra Danmark. Hun arbeidet som salongpike på M/S «Oregon Express» da skipet 23. september 1943 ble torpedert. Ifølge Sjøforklaringen satt hun klar med redningsvesten om livet i røkesalongen. Hun hadde, ifølge førstestyrmannen, klart å komme seg ut på dekk i det torpedoen traff,  men trolig  blitt skadet under selve eksplosjonen. Beyer Olsen ble 50 år og etterlot seg to barn.

En annen som også mistet livet som følge av direkte krigshandling var amerikanske Norma Hayes Nergaard. Nergaard omkom da skipet hun arbeidet på, M/S «Borgestad» ble angrepet av krigsskipet Admiral Hipper 12. februar 1941. Nergaard var trolig den første amerikanske kvinnen som falt i kamp i andre verdenskrig.

Noen kvinner mistet også livet av andre årsaker. Hildur Elisabeth Aass døde for eksempel av tuberkulose 26. november 1943. Rachel Urbye har vi ingen informasjon rundt dødsårsak.

Maud Elisabeth Stean fra Canada ble drept om bord 14. august 1944, men ikke av krigsårsaker. I etterkant uttalte foreldrene hennes seg til den lokale avisen. Der sa de at hun hadde ønsket å bidra i krigen, og at det var derfor hun hadde søkt jobb som telegrafist på et norsk skip. Faren hennes fortalte til avisen at hun hadde kontaktet den kanadiske marinen, men hun fikk ikke jobb der fordi hun var kvinne.

For oppdaterte tall på kvinner som døde som var tilknyttet norske skip i Nortraship-flåten, klikk her.

Mønstringer

Ved hjelp av data fra Krigsseilerregisteret kan vi nå få innsikt i hvordan mønstringssituasjonen var for kvinner om bord på norske skip. Det vil si hvilket år det mønstret på flest kvinner og om dette for eksempel varierte fra nasjonalitet til nasjonalitet. Etter å ha undersøkt dato for påmønstring hos alle kvinnene danner det seg et mønster, at de fleste kvinnene mønstret på mot krigens slutt. Kanskje ikke overraskende, ettersom mange i 1944 tenkte at krigen gikk mot en slutt. På dette tidspunktet var også den store faren for angrep fra ubåter betydelig mindre.

Når det kommer til de norske kvinnene ser vi at omkring halvparten mønstret på i perioden før 9. april 1940. Etter 9. april 1940 ser vi en drastisk nedgang i antall nye påmønstringer. Dette er også ganske naturlig ettersom det ikke lengre var mulig å få tak i mannskap fra det okkuperte Norge. De som mønstret på nå, måtte derfor være bosatt i utlandet før krigen eller ha rømt i løpet av krigen.

Jenny Elfrida Lund mønstret på M/S «Tai Shan» 6. februar 1943 som salongpike. Fram til dette tidspunktet hadde Lund arbeidet i land i England.  Hva hun jobbet med vet vi ikke. Lund var mønstret på skipet fram til 27. juli 1943, og da hun gikk i land etter denne perioden arbeidet hun som kontordame i New York.

Ut fra oversikten over når kvinnene mønstret på, ser vi også når de utenlandske begynte å komme om bord. Selv om det var tre utenlandske kvinner som mønstret på i 1940, var det fra 1941 at antallet virkelig økte. I 1941 mønstret 18 utenlandske kvinner på norske skip, til sammenligning var det åtte norske kvinner som mønstret på samme året. Resten av krigen økte antallet utenlandske kvinner jevnt og trutt. I 1944 var det hele 91 utenlandske kvinner som mønstret på norske skip. Av de 91 utenlandske var 48 fra USA.

Stort sett arbeidet kvinnen på norske skip der det var ansatt andre kvinner. 129 kvinner arbeidet som eneste kvinne om bord. Det var skipet D/S «Lyra» som hadde flest kvinner i besetningen, og totalt gjennom krigen var 23 kvinner ansatt på skipet. Hvordan kvinnene opplevde det å enten arbeide alene eller sammen med andre var nok veldig individuell. Noen likte nok å være blant flere kvinner, andre likte å være eneste kvinne.

255 av kvinnene arbeidet kun på ett skip i krigsårene. Det har i lang tid blitt sagt at det på norske skip var et stort gjennomtrekk når det kom til sjøfolkene. Dette betydde at mange arbeidet på forskjellige skip, og holdt seg sjeldent lenge på ett skip. Dette handlet også til dels om at mange skip ble senket i krigsårene, og derfor måtte mange finne seg nye skip. Hvorfor kvinnene stort sett arbeidet på samme skip, er vanskelig å svare på. Kanskje henger det sammen med de korte mønstringsperiodene de hadde, gjerne kun på noen måneder. Eller kanskje det har en sammenheng med at kvinnene ikke turte å mønstre av i fare for å ikke kunne mønstre på et annet skip igjen.

Denne artikkelen er sist endret 26.1.2026 og er skrevet av Thea S. Eriksen.