Eksilmyndighetenes rekruttering av personell til Marinen 1940-1945

Knapp tilgang på personell etter Norge var okkupert, resulterte i at Londonregjeringen gjorde en forsvarspolitisk prioritering av Marinen, handelsflåten (og flyvåpenet) på bekostning av Hæren.

Hentet fra boken: "Sjøforsvaret i krig og fred. Langs kysten og på havet gjennom 200 år". Skrevet av Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten, Bergen 2010: 309, 313, 315.

"[S]pørsmålet var hvordan mannskapene skulle rekrutteres når regjeringen ikke hadde tilgang til den ordinære vernepliktmassen. Mulighetene var få, og tilstrømningen av folk var liten, selv i forhold til de prioriterte oppgavene.

Rekrutteringsbasen var i utgangspunktet ganske beskjeden. I første omgang var det sjøfolk, hvalfangere og norske borgere bosatt i utlandet som kunne kalles inn. Siden vokste strømmen av flyktninger fra Norge, og de kom utover i krigen til å bli den viktigste rekrutteringskilden: 3500 kom seg direkte over fra Norge til Storbritannia, mange andre via Sverige. Også norske menn fra immigrantmiljøene på begge sider av Atlanteren sluttet seg til de norske styrkene.

Hærens overkommando gikk tidlig inn for å skrive ut alle norske statsborgere i utlandet, men regjeringen inntok først et mer avventende standpunkt, noe som til dels hang sammen med den skjøre politiske og juridiske situasjonen den befant seg i de første månedene i eksil, men fremfor alt at norsk lov ikke kunne håndheves på et fremmed lands territorium.

I første omgang vedtok regjeringen bare å tvangsregistrere tjenestepliktige og å pålegge arbeidsplikt for arbeidsledige. En slik rekrutteringspolitikk ble av mange oppfattet som ren unnfallenhet. Men myndighetene endret standpunkt utover høsten 1940, og rekrutteringstiltakene ble styrket. Allmenn verneplikt for norske menn i utlandet ble innført allerede i desember 1940. I praksis kom den bare til å omfatte Storbritannia den første tiden.

En ytterligere utvidelse av rekrutteringsbasen kom med en kongelig resolusjon sommeren 1942, som gjorde alle norske menn i utlandet mellom 18 og 55 år tjenestepliktige. Sjøfolk var unntatt.

I juli 1942 ble det for første gang innført verneplikt for kvinner. Høsten 1941 ble det dessuten vedtatt å skrive ut norske menn i en lang rekke land, blant annet Australia, Sør-Afrika, India og Egypt.

Regjeringens rekrutteringspolitikk gjorde at Sjøforsvaret i grove trekk fikk dekket sitt personellbehov under krigen. I mai 1945 hadde det beskjedne korpset på 80 offiserer og 520 kvartermestre og menige sommeren 1940 vokst til mer enn 7300".