Månedens Krigsseiler
Paula Klykken
Månedens krigsseiler juni 2026 er Paula Klykken, som forliste på den farligste arbeidsplassen i tysk-okkuperte Norge, nemlig hjemmeflåten. Hjemmeseilerne ble presset fra begge sider under krigen, og de opplevde både okkupasjon og krigsseilas. Som salongpike ble Paula dratt inn i krigen, med tyske soldater på den ene siden og allierte bombefly på den andre. I desember 1944 forliste skipet hennes etter et flyangrep, og ho måtte kjempe mot både intens varme og iskald sjø for å berge seg i land.
Paula Klykken ble født i 1914 i Gildeskål, Nordland. Før krigen mønstra ho på passasjerskipet D/S Havda som salongpike. Etter Tyskland okkuperte Norge, ble Havda en del av hjemmeflåten, og mannskapet ble tvunget til å seile for okkupasjonsmakten.
I 1995 ble Paula intervjuet av Nordlandsposten. Dette er en av de få førstehåndsberetningene vi har fra de kvinnelige hjemmeseilerne, og har vært en sentral kilde i artikkelen du leser nå.
Det veldig farlig å seile i hjemmeflåten. Siden disse sjøfolkene og båtene ble brukt av den tyske krigsøkonomien, ble de utsatt for allierte miner, og angrepet av fly, ubåter og krigsskip. Tyske soldater ble ikke sjeldent plassert på båtene, og det var vanskelig for de allierte å skille mellom båter brukt til sivile eller militære formål. Mot slutten av krigen dominerte de allierte på sjøen, og man kan derfor si at det ble «tryggere» for krigsseilerne i uteflåten, mens for de i hjemmeflåten ble det farligere jo lenger ut i krigen man kom.
Paula opplevde dette direkte i desember 1944. Utenfor Måløy, i sin vanlige rutefart mellom Trondheim og Stavanger, fraktet Havda møbler og passasjerer, 7-8 av dem tyske marinesoldater.
Tre allierte fly passerte Havda og ble angrepet av tysk antiluftskyts fra kysten. Pilotene må ha trodd at Havda var involvert, og snudde for å angripe båten.
En bombe traff dekket og flyenes maskinskyts skøyt hull i skroget. Havda var nå i flammer og på vei ned i sjøen. Paula måtte klatre over styrhuset for å unngå flammene, og varmen var så intens at ho måtte sitte på rekka. Flyene hadde skutt hull i livbåtene, så mannskapet måtte enten hoppe ut i den iskalde sjøen, eller satse på livbåtene som tok inn vann.
Kampen mot flyene var over, men ute i sjøen begynte kampen mot kulda, skadene og sjokket. Mannskapet og passasjerene prøvde desperat å svømme bort til en liten holme. Et stykke unna så Paula en hund som blødde fra et sår på ryggen. Den prøvde å svømme sammen med eieren sin, men døde og sank ned i dypet. Da Paula kom seg på holmen, var føttene hennes så frosne at hun ikke kunne gå med dem. Etter hvert ble de overlevende plukket opp av en tysk vaktbåt.
50 år etter angrepet, fortalte Paula til Nordlandsposten: «Jeg kom meg gjennom krigen uten noe mén eller skade, men jeg tenker av og til med sorg på arbeidskameratene og passasjerene som ble drept om bord på D/S Havda.»
De allierte prøve å få norske sjøfolk til å la være å seile i hjemmeflåten. I et flyveblad de slapp over okkuperte Norge står det: «Nordmenn, gå ikke til sjøs», og på slutten står det «La fienden bli tilintetgjort alene,» (Pettersen, 1995, s. 335).
Men det var vanskelig for sjøfolk å nekte å seile. Tyskland innførte arbeidsplikt og forbød sjøfolk fra å bytte yrke. I noen tilfeller tok politiet tak i folk og satt dem på båter med tvang. Rømte man, kunne man bli satt i tukthus eller risikere represalier mot familien sin.
Samtidig som at hjemmeflåten var et viktig bidrag til Tysklands krigsøkonomi, var den like viktig for lokalsamfunnene i Norge under krigen. Sjøfolkene i hjemmeflåten brakte mat og varer til Norge, og transporterte folk og gods langs kysten.
Til tross for denne livsviktige og farlige innsatsen for det sivile livet i Norge, fikk hjemmeseilerne liten anerkjennelse etter krigen. Mange krigsseilere fra uteflåten så heller ikke på hjemmeseilerne som krigsseilere, og derfor fikk de ikke lov å melde seg inn i Norsk krigsseilerforbund.
På sin side ønsket Paula verken heder og ære, eller en beklagelse fra de allierte.
«Vi var sjøfolk, og vi gjorde bare jobben vår for de som bodde langs kysten slik vi gjorde både før og etter krigen,» fortalte hun til Nordlandsposten.
Paula Kristine Klykken døde i 1998, nær 84 år gammel.
Hvis du vil lese mer om hjemmeflåten, og hvorfor de har en egen flåtetilhørighet i Krigsseilerregisteret, trykk her.
Kilder og litteratur:
Votvik, Johan. «Kvinne i krig: mellom venn og fiende». Nordlandsposten, 28.10.1995, s. 27-29.
Denne artikkelen er skrevet av Eirik Solgård Jakobsen og er sist revidert 22.06.2026.
