Borghild og Laurits Knutsen

Da andre verdenskrig begynte 1. september 1939 var Laurits Knutsen (f. 1893) skipsfører på M/S Britta, mens Borghild (f. 1891) arbeidet som husmor på fulltid i Kristiansand.

Desember 1939 var Britta på vei fra Antwerpen, Belgia til Curacao i Karibia. Bare noen dager etter avreisen hørte Laurits og mannskapet et enormt smell fra maskinrommet. Skipet var torpedert, og sjøen flommet inn. Laurits og de overlevende satt livbåtene til sjøs, og derfra kunne de se Britta synke raskt nedover i sjøen med akterenden først. Det tok bare ti minutter før heile skipet var under vann. De ble seinere plukket opp av en belgisk fiskebåt. Seks sjøfolk ble drept i angrepet.

Norge var nøytral de første syv månedene av andre verdenskrig, som landet hadde vært under første verdenskrig. Allikevel var det livsfarlig å seile i utenriksfart. 58 norske skip forliste, og nesten 400 sjøfolk ble drept i perioden vi ofte kaller «den glemte krigen».

Fire måneder etter krigsforliset – 9. april 1940 – invaderte Tyskland Norge. For Borghild og døtrene hennes ble dette et slags dobbelsjokk. Ikke bare var heimlandet deres nå under angrep og på vei mot okkupasjon av nazister, men i tillegg mistet de kontakten med og inntekten fra Laurits.

De var ikke aleine om dette dobbelsjokket. 10 700 familier mista kontakten med forsørgeren sin april 1940. På grunn av det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidsmarkedet på denne tiden, arbeidet de fleste kvinner som ulønnede husmødre på fulltid. Sjømannskonene ble nå avhengig av å skaffe seg mat og klær på andre måter. Det ble delt ut rasjoneringskort for diverse matvarer, som poteter, mel og brød, kaffeerstatning, såpe og for klesplagg. Gjennom krigen ble det også startet flere fond og hjelpeaksjoner, både frivillige og statlige, for å gi støtte til sjøfolksfamiliene. Allikevel, å berge seg selv og familien sin gjennom krigen, krevde en enormt innsats fra sjømannskonene selv, inkludert Borghild. Ifølge historiker Guri Hjeltnes var de sentrale i å holde lokalsamfunnene gående mens mennene seilte i uteflåten.

Siden februar 1940 var Laurits mønstret på som skipsfører på et nytt skip, M/T Barbro, et tankskip som frakta bensin til Storbritannia. På en reise i konvoi fra Canada til Storbritannia september 1941 ble konvoien angrepet av fem tyske ubåter. Barbro ble truffet av en torpedo, og bensinlasten tok fyr. Sjøfolkene på andre skip i konvoien kunne se Barbros mannskap løpe fortvilet i flammene. Men det var ikke mulig å hjelpe dem. Flere av Barbros mannskap forsøkte å hoppe over bord, men bensinen og flammene hadde spredt seg til sjøs. Det brennende havet var minst like dødelig som det brennende skipet.

Eskorteskipene forsøkte å nærme seg Barbro, men det var for seint. Heile besetningen, inkludert Laurits, døde i flammene 20. september 1941.

En stund seinere fikk Borghild den tragiske nyheten at Barbro var senket, og at heile mannskapet trolig var drept. I 1941 var det fortsatt ingen ende i sikte for krigen, og det kunne se ut som Tyskland kom til å vinne. Nyheten om at Laurits trolig var død, krigssituasjonen og de vanskelige levekåra i okkupasjon må ha gjort dette til en utrolig vanskelig tid for Borghild og hennes døtre. Borghild gikk til Røde Kors for å finne informasjon om Laurits’ skjebne.

Vondt skulle plutselig bli verre for familien Knutsen. I mai 1944 fikk Borghild beskjed av SS at det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) kom til å beslaglegge 1. etasjen i leiligheten deres. Vi vet ikke hva Sipo skulle bruke etasjen til, eller åssen livet til Borghild og barna ble påvirka av at sikkerhetspolitiet var så tett på. Allikevel er det trygt å anta at det var en stor påkjenning for huset å bli invadert. Ikke bare var landet hennes okkupert av nazistene; nå skulle også boligen hennes okkuperes av dem.

Sipo forlot leiligheten igjen september 1944. Åtte måneder seinere var Norge et fritt land igjen, og på tross av sterk motvind kom Borghild seg gjennom krigen. Selv om det nok var en lettelse at krigen var over, må det også ha vært tungt da Borghild i juni 1945 fikk den endelige bekreftelsen fra opplysningskontoret i London at hennes mann var blitt drept i krigsforlis.

Men hennes strev sluttet ikke der, for etter krigen fulgte kampen om bedre krigspensjon, anerkjennelse av krigsseilernes innsats og sterkere rettigheter for krigsseilerenker. Allerede i 1945 ledet Borghild arbeidet med å stifte Sjømennenes Krigsenkeforening i Kristiansand. De mente at krigspensjonene for dem var adskillig lavere enn de for enker av fanger og militærfolk. I tillegg mente de at velferdsordninger som Nasjonalhjelpen og andre frivillige fond var preget av byråkratisk «skjemavelde», og det tok lang tid før man fikk utbetalt støtte og den oppsparte lønna til sin avdøde sjømann.

Borghild uttrykte også tydelig frustrasjon over måten saken rundt Nortraships Sjømannsfond ble behandlet. Som mange andre krigsseilere og dere pårørende, mente hun at pengene skulle utbetales individuelt til dem. Stortinget og Høyesterett var uenige og bestemte at de resterende pengene skulle plasseres på et fond som de mest trengende kunne søke til. Som krigsenke fra omkommet sjømann med to døtre, var Borghild blant de som faktisk kunne søke til fondet for støtte, noe hun gjorde i 1949. I 1949 fikk 1510 innvilget sin søknad til Sjømannsfondet.

Mellom 1949 og 1997 ble det utbetalt 88 millioner kroner i støtte og lån fra Nortraships Sjømannsfond.

Allikevel opplevde mange krigsseilere og deres nærmeste, inkludert Borghild, denne saken som et symbol på den manglende anerkjennelsen krigsseilerne fikk etter krigen. For Borghild personlig, følte hun kanskje at innsatsen og livet som Laurits la ned var glemt av den norske offentligheten.

I 1972 kom det en oppreisning fra Stortinget for krigsseilerne i form av en «Ex gratia»-utbetaling til krigsseilerne og deres etterlatte, inkludert Borghild.

Borghild Knutsen døde i 1979, 87 år gammel.

Litteratur og kilder:

Bjørnseth, Annbjørg Sagmo. «Et lavmælt kapittel i krigsseilernes etterkrigshistorie: Nortraships Sjømannsfonds praksis og krigsseilernes langvarige kamp om oppgjør og anerkjennelse». Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2025.

Hjeltnes, Guri. Handelsflåten i krig, bind 4 – Krigsseiler: krig, hjemkomst, oppgjør. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995.

Kildemateriale fra familien Knutsen delt med ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

Seilasen videre – Agder krigsseilerforening 1968-1988. Fædrelandsvennen trykkeri 1988.

Denne artikkelen er sist endret 21.08.2026 og er skrevet av Eirik Solgård Jakobsen.