Ole Johan Næss

Ole Johan Næss ble født 16. august 1922 i Larvik, og skal ha dratt til sjøs tidlig. I februar 1940 mønstret Næss på M/S Panama Express i Sverige som messegutt. Her ble han til juli 1941 da han mønstret på M/S Brimanger i San Pedro, USA. I januar 1942 mønstret Næss av og utdannet seg til skytter i Dumbarton, Skottland. Etter å ha fullført utdannelsen mønstret Næss på M/S Fernwood hvor han ble en stund før han mønstret av med beskjed om å mønstre seg på D/S Ingerfem i desember 1942.

Næss har i ettertid fortalt at han ikke så fram til å tjenestegjøre om bord D/S Ingerfem da skipet var bygget før første verdenskrig og var kjent for å være i dårlig stand. I tiden før Næss mønstret på hadde imidlertid D/S Ingerfem ligget på verksted og gjennomgått en større overhaling. Mannskapet rakk så vidt å feire jul før de første juledag 1942 la ut på reise fra Loch Ewe i Skottland mot Halifax, Canada.

Ute i Atlanterhavet ventet svært krevende forhold og selv med de omfattende reparasjonene tålte ikke D/S Ingerfem påkjenningene og sakket akterut til de så vidt kunne se konvoien. 29. desember 1942 ble D/S Ingerfem forlatt av konvoien slik en skulle gjøre for å unngå å utsette konvoien for ytterligere farer. Et av konvoiens eskortefly fikk i oppdrag å opprette kontakt med D/S Ingerfem, men før de rakk å gjøre det ble skipet truffet av en torpedo fra den tyske ubåten U-631. Torpedoen gikk tvers gjennom skroget midtskips og førte til at D/S Ingerfem ble delt i to og sank. Tre av mannskapet skal ha gått ned med skipet, mens resten av mannskapet kom seg i to livbåter. Den ene livbåten med rundt 30 sjøfolk om bord forsvant i vinternatten og ble aldri funnet. Ole Johan Næss kom seg om bord i den andre livbåten sammen med syv andre fra mannskapet. Sjøen var grov, og det var svært krevende å få rigget til mast og seil. I livbåten fantes det både kart og kompass, samt vann og proviant. De organiserte seg slik at de fikk holdt utkikk og vakt ved roret, og satte kurs mot England. Etter noen dager under vanskelige vinterforhold, gikk livbåten rundt og alle falt i sjøen. Kalde og gjennomvåte klarte de så vidt å komme seg om bord igjen. De hadde da mistet både årer, kart og kompass. Hendelsen hadde tært på kreftene til sjøfolkene om bord og før kvelden var omme hadde tre personer mistet livet. Etter flere dager gikk livbåten rundt nok en gang og de resterende fem havnet i vannet. De klarte igjen å snu båten, men denne gang forsvant provianten til sjøs. Næss husker lite av hva som skjedde etter dette annet enn at han plutselig var alene i livbåten og svevde ut og inn av bevissthet frem til han ble plukket opp av et amerikansk skip. Amerikanerne kunne fortelle at det var 11. januar 1943, og Næss må da ha vært i livbåten i 13 dager. Av mannskapet på 41 om bord D/S Ingerfem var det kun 20 år gamle Næss som hadde overlevd.

Næss hadde fått koldbrann i begge beina og var i så dårlig form at amerikanerne var i tvil om de ville klare å få han til sykehus. De kom fram i tide og Næss ble lagt inn på sykehus og ba innstendig om at de ikke skulle amputere beina hans. Etter noen uker begynte kreftene å komme tilbake, men Næss ble værende på sykehus i 10 måneder før han ble utskrevet i oktober 1943.

Høsten 1945 kom Ole Johan Næss tilbake til Larvik, giftet seg og begynte å arbeide innen byggfaget, blant annet for Larvik dørfabrikk. Sammen med sin kone fikk Næss to barn. Han var plaget med smerter i beina resten av livet, men arbeidet så lenge han klarte og blir av et barnebarn beskrevet som en glad og optimistisk mann. For sin innsats under andre verdenskrig fikk Næss tildelt Krigsmedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Ole Johan Næss gikk bort i 1984.

I boka «Syv fortellinger fra Norges krig på havet» fra 1993 kan du lese Ole Johan Næss’ dramatiske beretning om torpederingen og dagene i livbåt. Boka er blant annet tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket.

English:

War Sailor of the Month: Ole Johan Næss.

Ole Johan Næss was born in August 1922 in Larvik, Norway. In February 1940 Næss signed on M/S Panama Express in Sweden as a mess boy. He stayed there until July 1941 when he signed on M/S Brimanger in San Pedro, USA. In January 1942 Næss started training to be a gunner in Dumbarton, Scotland. After completing his training Næss was sent to serve as a gunner on board M/S Fernwood, before being sent to continue his service on board D/S Ingerfem in December 1942. Næss has later sated that he did not look forward to his time on board D/S Ingerfem as the ship was built before the First World War and was known to be in poor condition. But before Næss arrived D/S Ingerfem, the ship had gone through an extensive overhaul and several repairs and upgrades. The crew were able to celebrate Christmas Eve before starting their journey from Loch Ewe, Scotland to Halifax, Canada on Christmas Day 1942.

In the Atlantic Ocean they were exposed to harsh conditions and even with the recent repairs, D/S Ingerfem could not handle the conditions and started to lose pace until they could barely see the convoy they had been part of. On December 29th, 1942 D/S Ingerfem was left behind by the convoy as per protocol so that the rest of the ships wouldn’t be subjected to any more danger. One of the escorting planes were sent to communicate with D/S Ingerfem, but before they reached the ship, D/S Ingerfem was hit by a torpedo from German submarine U-631. The torpedo went straight through the ship and split the ship in two. Three of the crew members are supposed to have gone down with the ship, and rest managed to get into two lifeboats. One of the lifeboats with about 30 crew members onboard was lost at sea and never seen again. Ole Johan Næss managed to get onboard the second lifeboat with 7 other crew members. They faced a lot of difficulty onboard the lifeboat but managed to organise a watch schedule and set course for England. They had food, maps, and a compass. After a couple of days in rough conditions the lifeboat capsized, and everyone fell into the cold water. They all managed to get back to the lifeboat, but had lost the compass, the maps, and their oars. This operation had strained the crew and by nightfall 3 of the men had lost their lives. The lifeboat kept taking in water, but they managed to keep floating for several days before the boat turned once again. This time they lost all the food but were able to get back into the boat. Næss remembers little of what happened next other than the fact that he was alone in the boat suddenly and floating in and out of consciousness until he was picked up by an American ship. They told Næss that it was January 11th, 1943, which meant Næss had been in the lifeboat for 13 days. Of the 41 crew members of D/S Ingerfem 20-year-old Næss was the only survivor.

Næss had gangrene in both legs and the Americans were worried they would not make it to a hospital in time. But they did and Næss was submitted to a hospital, begging them to not amputate his legs. After a couple of weeks, he started to regain some strength but was hospitalised for 10 months before being discharged in October 1943.

In September 1945 Ole Johan Næss arrived back home in Larvik, he got married and started working in construction. Næss and his wife had two children. His legs cause him pain and trouble for the rest of his life, but Næss wanted to work as long as possible and is described by one of his grandchildren as a happy and optimistic man. Næss was awarded with two medals for his efforts during the Second World War.

Ole Johan Næss passed away in 1984.