Runar Johansen

Ex gratia-arkivet:

Registernummer under krigen: London 35248, NY 21185/13225

Skytternes Veteranforenings medlemsblad nr. 4-1990:

«Tittel: Dramatisk flukt fra M/T " Regina " i Bone.

(Skrevet av Søren Brandsnes )

De mange planene som ble pønsket ut, og sjansene som ble tatt for å komme i tjeneste på allierte side viser at norske sjøfolk ikke har noe å skamme seg over i frihetskampen.

Allerede før besetningen på " Regina " ble sendt til Alger var et fluktlag stukket av fra skipet. Sjef for flukten var 2. styrmann og telegrafist Magnus Nygaard fra Kristiansand. De brukte styrbord livbåt som også hadde motor. I alt var de 8 nordmenn og en spansk advokat som hadde måttet gå i dekning etter borgerkrigen i Spania. Nygaard hadde blitt kjent med ham under oppholdet i Bone, og han hadde tatt sjansen på å bli med.

Flukten fra Bone er den lengste jeg kjenner til av de mange fra Middelhavet, og de brukte 11 døgn til de ble tvunget i land i Cartagena i Spania.

I 2 døgn hadde de full storm og lå på været med drivanker, og det var nær på mange ganger.

Magnus Nygaard og kona bodde på Sjømannshjemmet i Kristiansand de siste årene av sitt liv. Han døde i 1985. Et års tid før besøkte jeg ham og fikk da gjort noen notater om turen. Ved hjelp av notatene og en artikkel i avisen "Fædrelandsvennen" fra 1981 har jeg laget denne artikkel.

Livbåten hadde ikke vært på vann på lenge så den lakk som en sil da vi fikk den ut, fortalte Magnus Nygaard . Men etter et døgn var den tett. De hadde bensin bare til en 4-5 timers kjøring ut fra kysten, resten av turen ble det seil og årer.

Etter et par døgn ble de praiet av et spansk passasjerskip. Kapteinen om bord sa han kunne ta dem med til Mallorca hvis han kunne få beholde livbåten. Karene i livbåten fant forslaget dårlig og fortsatte ferden. De spurte også om de kunne få kjøpt noe bensin, da de hadde penger. Men det eneste de fikk var en sigarett hver.

Senere møtte de en spansk fiskebåt og fikk da både fisk og reker. Fiskerne var hjelpsomme og kom også med en del olje som de fikk med seg. Selv om de ikke kunne bruke olja på motoren skulle det vise seg at den kom til nytte senere.

Under stormen slo de olje på sjøen under de verste stormkasten.

Undertegnede kjenner ikke til alle dem som var med på turen, men Nygaard snakket om båtsmann Knutsen fra Ålesund som var kjempesterk. Hver gang båten fylles og de ble sittende i livet til i vann , var det båsen som bidro til å få den lens igjen.

Med var også Runar Johansen fra Høvåg. Han tok styrmanns og skipperskole etter krigen og seilte noen år. Han døde 1981.

Etter stormen hadde de verken vann eller mat igjen, og var da heller ikke så langt fra Spanskekysten .

I nærheten av Cartagena fikk de landkjenning, og rodde inn et sted der de håpet at de kunne få kjøpt noe mat. I stedet ble de oppdaget av soldater som hentet en bil og kjørte den til Cartagena. Nygaard forteller at de hadde regnet med at slikt kunne skje, og på forhånd gitt den spanske advokat et norsk navn og fjernet hans papirer. Spanjolens hjemmeaddresse  var et oppdiktet sted i Kristiansand. De gav seg ut for å være krigforliste sjøfolk og de ble fint plassert på et hotell i byen. Men spanjolen måtte jo ha et pass, men verken den norske eller engelske konsul våget å hjelpe ham. Nygaard fikk en gatefotograf til å ta et bilde av advokaten, og troppet enda en gang opp hos den norske konsul. Etter en lengere samtale sa konsulen at han måtte ut en tur. På bordet lå et nytt norsk pass, lim og stempel var det også. Nygaard tok passet, skrev advokatens nye navn i det, limte inn bildet og stemplet det. På meg virket det som konsulen ønsket at jeg skulle ta meg selv til rette, fortalte Nygaard i ettertid.

Så ble de sendt med en engelsk båt "Thurso " til Gibraltar, derfra med "CAP CANTIN"(Br.)  til Sunderland, UK hvor de ankom 5.8.1941F luktturen som tilsvarer en distanse Norge- Island var over».

Seilas for frihet:

«Tittel: Rømte fra Nord Afrika.

Runar Johansen ble født i Høvåg, en typisk kystbygd med sterk tilknytning til sjø og sjøfart, som han selv uttrykte det; han lærte å ro før han lærte å gå.

Etter å ha arbeidet en kort tid i et gartneri i Kristiansand, gikk han til sjøs i begynnelsen av 1939. Den første båten var M/T " Regina " , tilhørende Hansen Tangens rederi, Kristiansand. Runar fant seg godt til rette om bord. Så kom krigen.

Da Frankrike falt, lå "Regina " og losset bensin i Marseille. Skip og mannskap ble internert i Bone, Nord Afrika, som var underlagt Vichy-regjeringen.

Sjøfolkene ville imidlertid helst ut i aktiv tjeneste.

I begynnelsen av mai 1941 lykkes det en gruppe å rømme i en livbåt. Runar Johansen var med i denne gruppen, navigatør og leder var styrmann Magnus Nygaard fra Kristiansand.

Dette ble en meget strabasiøs og farlig tur på elleve dager. Livbåten kom opp i en voldsom storm, og de kom fram til Cartagena i Spania uten vann og proviant.

Etter mange vanskeligheter (Spania var offisielt nøytralt, men i praksis på tysk side) kom sjøfolkene omsider til Gibraltar. Derfra tok de et vrak til England.

Da de kom til London skulle de tildeles medalje for bragden. Men ingen ønsket å motta denne, da de samtidig ble avkrevet betaling for livbåt og proviant.

Skipene senere under krigen var"Orwell", "Gudrun", " Trondheim ", "Thorhøvdi " , " Sirehei " og " Kati ". De fleste av disse var tankskip i Atlanterhavsfart.

"Thorshøvdi " ble sabotert og sprengt i Gibraltar 4.8.1943, dog uten tap av menneskeliv.

Runar Johansen reiste ikke hjem med en gang krigen sluttet. Men forsommeren 1947, om bord på "Pan Aruba", gjennom svensk skjærgård, våknet lengselen etter hjem og Sørlandet, og han mønstret av.

Som så mange hjemvendte sjøfolk, fant han forholdene små, og til dels smålige, men roet seg og tok styrmannsskolen. På denne tiden traff han også sin vordende hustru Mary, som han ble viet til i Sjømannskirken i Rotterdam sommeren 1949.

Skipperskolen tok han 1950-51. Etterpå seilte han et par år i Bent Rasmussens rederi, Kristiansand.

Fra 1954 seilte Runar Johansen i rederiet Iver Bugge i Larvik. Først som styrmann, og fra 1957 som kaptein. Som kaptein utstrålte han den ro og trygghet som kjennetegner den som kjenner sitt yrke til bunns.

Runar Johansen var den fødte sjømann. Han elsket sjø og skip, og kunne ikke tenke seg noe annet yrke.

Derfor var det st stort savn da han måtte oppgi sjøen etter et hjerteinfarkt i 1973. Riktignok prøvde han et par småturer, men da det også støtte komplikasjoner til, blant annet måtte han ha pacemaker, måtte han slutte å seile.

Et nytt infarkt sommeren 1979 gjorde ham stadig svakere, og 28.mars 1980 sluttet et godt og trofast hjerte å slå».