Ole Furuholt

Ex gratia-arkivet:

Registernummer under krigen: London 87483.

Flyktning fra Stockholm, Sverige. Ankom Storbritannia 9. januar 1945. Til handelsflåten 31. januar 1945.

Fædrelandsvennen, 20.09.2022:

«[...] Han er sønn av foreldre fra henholdsvis Os i Østerdalen og Dombås i Gudbrandsdalen, og faren var NSB-konduktør. Furuholt forteller at han flere ganger stod veldig nær da det smalt under den tyske invasjonen i april 1940. Som 13-åring opplevde han blant annet bombeangrepet på Elverum 11. april da tyskerne fåfengt stod konge og regjering etter livet. [...] Men kamphandlingene tok slutt, og tre og et halvt år senere var han altså gammel nok til selv å melde seg til krigen mot tyskerne. For å klare det måtte han rømme via Sverige.

– At jeg rømte gjorde at min far ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini, forteller Furuholt. Faren måtte sitte tre måneders tid i fangeleiren som følge av sønnens flukt.

– Det var i oktober 1944 jeg tok toget et stykke, og gikk av på Ilseng. Ved Jømna gikk jeg inn på en gård og spurte om veien til Sverige. Derfra fikk jeg med meg en matpakke, og så begynte jeg å gå, sier han.

I Trysil var han heldig nok til å treffe en grenselos som viste ham veien til grensa.

– Vi så en tysk vakt gå fram og tilbake, og losen sa fra når øyeblikket var inne at jeg måtte legge på sprang over grensegata, ler han.

Flere bomber

Etter en tur innom en treningsleir i Sverige, kom unge Furuholt seg om bord på et fly til Aberdeen fra Stockholm i januar 1945. Vel framme i Storbritannia havnet han etter hvert også i London, hvor han fikk et gjensyn med tysk bombing.

– De sendte slike V1- og V2-bomber, og vi tulla med at snart kom det vel også vedtre (V3) ramlende, ler han.

– Så, i februar 1945 gikk jeg om bord i M/S Rena fra Åbys rederi. Det var i Brocklebank dock i Liverpool, og helt mot slutten av krigen gikk skipet ut fra Wales som del av en konvoi på 15–20 skip. Det var ikke noen torpederinger, for ubåtene hadde roa seg fælt nå. Den eneste om bord jeg husker navnet på var stuerten som var Andreassen fra Grimstad eller Lillesand. [...]

– God mat?

– Åjada! En trist hendelse var at han jeg delte lugar med fikk tyfoidfeber og døde. Han ble begravet til sjøs, og var på min egen alder, forteller Furuholt.

Midtveis i Atlanteren ble konvoien møtt av den amerikanske og kanadiske marinen som overtok eskorten resten av veien. Og da konvoien lastet krigsmateriell i New Brunswick i Canada, opprant fredsdagen 8. mai. Norge var fritt, det var fred i Europa og Ole Furuholt hadde akkurat rukket å gjennomføre en konvoitur som krigsseiler. [...]».