Ingolf Larsen

Sjøforklaringer, journalnr. 1476-6457/1940:

Sjømannen var 28 år gammel da han vitnet den 16. desember 1939, i Oslo Sjørett etter DS PRIMULA`s forlis.

Telemark Abreiderblad 1989

Beretnign fra Ingolf Larsen om forliset til «Primula» 04.12.1939 (I beretningen nevnes krigsseiler Anker):

« [...] Ingolf Larsen, 78 år gammel, forteller her hva som skjedde da «Primula» gikk på mine langt ute i Nordsjøen på Doggerbank: «Mandag den 4. desember, ca kl. 15.00 ble jeg purret av Anker. Vi skulle dumpe aske. Jeg heiv opp, og Anker var nede på dørken og fylte på. Dette arbeidet tok vel et kvarters tid. Så gikk jeg forut i båten for å drikke kaffe sammen med en annen av mannskapet. Plutselig kom det et voldsomt smell. Båten hadde gått på ei mine midtskips. Eksplosjonen delte båten i to, og akterenden gikk ned med en gang. Anker som var nede i maskinen ble drept og forsvant i dypet. Vi som bodde forut i båten løp ut på dekk og forsøkte å få ut motorlivbåten som var surra fast på luka. det lyktes ikke. Til åbegynne med var vi 5-6 mann i denne livbåten, men de andre hoppet så over i redningsflåten som også var på luka. Jeg ble imidlertid sittende i livbåten for å hjelpe rormannen som hadde fått vridd beinet stygt og skrek av smerte.
Etter ca to minutter gikk også den andre delen av «Primula» rett ned. Selve masta på «Primula» kom over meg, og jeg ble med i dragsuget. Like før så jeg skipperen stå på fordekket med ei veske. Da jeg kavet under vannet var jeg borte i den veska noen ganger. Jeg var helt utmatta og la meg på sida for å dø. Da så jeg at det lyste opp i vannskorpa, og jeg svømte opp. Hele sjøen rundt meg var hvit av fisk på grunn av eksplosjonen. Jeg hadde nesten ikke klær på kroppen, og sjøen var iskald. Så fikk jeg se redningsflåten som drev et stykke unna. jeg svømte etter den. Jeg så skipperen lå med ei lita luke under magen og vinket. En matros lå og holdt seg fast i motorlivbåten som hadde hvelvet. Han kunne ikke svømme, så han torde ikke slippe taket. jeg svømte for lvet for å ta igjen flåten. Det lyktesog jeg kom meg opp på den. Vi kunne ha reddet både skipperen og matrosen, hvis vi hadde hatt septeret og rorgaflene i flåten. Flåten var på grunn av disse manglene umulig å ro. Vi drev vekk fra skipperen og matrosen og de kom ut av syne. Septeret, det lave seilet og rorgaflene var låst inne om bord i «Primula» for ikke å ta skade. Så utrolig var det. [...] »».