Svalbardfarten

Hentet fra "Hjemmeflåten: mellom venn og fiende" (bind 5) i historieverket "Handelsflåten i krig 1939-1945", Lauritz Pettersen, 1992, s. 43, 116, 165, 167 og 170:

Etter den tyske invasjonen i april 1940, var snart store deler av Norge okkupert og igjen var kun det frie Nord-Norge. De norske myndighetene i Nord-Norge forsøkte, med de få skip til rådighet for sivil skipsfart, å drive en tilnærmet normal fart. Opprettholdelsen av forbindelsen med Svalbard var den største innsatsen, både for å holde kullforsyningen gående men også for å holde forbindelsen med gruvesamfunnet på øygruppen.

"I alt ble elleve fartøyer benyttet i Svalbardfarten for én tur eller flere. Tre av skipene var engasjert i denne farten på forhånd; D/S Ingerfire (3835 brt.), D/S Munin (1285 brt.) og D/S Vilma (1314 brt.). I tillegg kom D/S Profit, som hadde losset sin last med svovelkis, det prisedømte tyske skipet Imatra/Møysalen, kystgodsbåtene D/S Nova (1382 brt.), D/S Hestmanden (979 brt.), Tordenskjold, M/S Senja (858 brt.) og de to kullskipene fra England, D/S Gro (4211 brt.) og D/S Salonica (2694 brt)".

Merk at flere av skipene nevnt ovenfor var registrert i Nortraship, men Munin var først i hjemmeflåten og fortsatte å gå i kullfart jevnlig frem til skipet ble tatt av allierte styrker august 1941 og ble så sendt til Island. Deretter var skipet i Nortraship 1941-1945. Vilma ble kapret av tyskerne 7. august 1940 på reise fra Svalbard til Bodø. Deretter i hjemmeflåten. Senja var også i hjemmeflåten.

S. 116: "I tillegg til importen av kull fra Tyskland ble det i årene 1940-41 også skipet ca. 250.000 tonn kull fra Svalbard til Nord-Norge".

S. 165: "Tyskerne var selvsagt klar over den muligheten skipene i Svalbardfarten ville ha til å stikke av til Storbritannia. For å forhindre dette måtte mannskapene skrive under en erklæring om at de ikke frivillig ville seile fartøyene vestover til annet land. Dersom de gjorde det, ville det bli tatt represalier overfor deres familier i Norge".

"Frem til sesongens slutt 10. november [1940] gikk skipingene regelmessig. I alt ble det i 1940 skipet vel 237.000 tonn kull til Nord-Norge. De skipene som var i Svalbardfarten ved kapitulasjonen 10. juni og som dro til Storbritannia, tok med seg 26.200 tonn kull. Tilsammen utgjorde det et skipingskvantum henimot det vanlige for de siste årene før krigen.

I alt ble 15 skip befraktet av Skipsfartsdirektoratet for Svalbardfarten i 1940, og de gjorde 86 turer. De fleste var skip som tidligere år hadde vært engasjert i denne farten, men en del skip som til vanlig gikk i annen fart, ble også tatt i bruk. Driften og befraktningen av skipene ble overlatt Jacob Kjøde A/S, både når det gjaldt rederiets egne skip og de øvrige som deltok i denne farten. Skipsfartsdirektoratet og rederiet ble enige om at rederiet skulle drive Skipsfartsdirektoratets timecharter-båter som om rederiet seilte dem for egen regning. Året etter overtok imidlertid Skipsfartsdiretoratet selv befraktningen av de båtene det tok på timecharter.

Ingen av skipene ble utsatt for krigshandlinger i 1940. Året 1941 ble ganske annerledes dramatisk i Svalbardfarten. Skipingene kom sent i gang. Det hadde vært en streng vinter, og isforholdene ved Svalbard var vanskelige. Den første båten, D/S Munin, gikk ikke fra Harstad før 17. mai, nesten en måned forsinket".

S. 167: "Situasjonen for Svalbard og skipstrafikken i de nordlige farvann ble plutselig en helt annen da Tyskland 22. juni 1941 angrep Russland. [...] Det skulle ikke vare lenge før Svalbardfarten måtte innstilles".

S. 170: "Den 25. august kom [britene], og da med et ekspedisjonskorps. Svalbard skulle imidlertid ikke besettes. Ordren var at øygruppen skulle evakueres av både nordmenn og russere. Gruveanleggene skulle ødelegges og kullagrene brennes. [...] Den 3. september 1941 var evakueringen av Svalbard gjennomført. Svalbardfarten var dermed slutt, og kom ikke i gang igjen så lenge krigen varte. Utskipingen til Norge i 1941 ble på grunn av sen start og de påfølgende hendelsene svært beskjeden. Den utgjorde ikke mer enn ca. 17.000 tonn. Resten av den lagrede produksjonen, ca. 130.000 tonn, ble brent".

Dokumentasjon i RA/S-2451/D/Da/L0113 (Statens skipsfartsdirektorat 1939-1948) viser skip som hadde én eller flere turer i Svalbardfarten høsten 1940:

Inger Johanne
Ingerto
Ingerseks
Kaprino
Dagny I, senket ved tysk flyangrep 9. august 1941.
Munin
Hedvig I
Felix
Else Marie
Vilma
Maurita
Steensaas
Torridal
Kaupanger
Ibis
Dixie
Stanja

Andre skip nevnt i "Hjemmeflåten: mellom venn og fiende":

Nandi, i Svalbardfarten og ved Longyearbyen i august 1941.
Isbryteren Isbjørn ble også benyttet av tyskerne på Svalbard.