D/S Woolgar

SJØFORKLARING 18.10.1945 I LIVERPOOL

...

Fremstod skibets 1. styrmann som fremla sin forklaring skrevet efter hukommelsen.

Vidnet henholder sig i alle deler til denne sin forklaring ...

...

Vidnet meddelte at skibet var i fullt sjødyktig stand og at alle redningsmaterialer var i den beste orden. Han fortalte at han hadde hørt at maskinmester Svads var kommet til London og at foreldrene til Denis Whitehouse hadde fått beskjed om at denne var i god behold i allierte hender.

Vidnet meddelte at skibets maksimalfart var 10 mil. At skibet kun kunde klare 7-8 mil på denne tur hadde ikke kunnet gjøre nogen forskjell med senkningen av skibet.

Vidnet blev forespurt av Kaptein Bjørset, om hvorfor kursen på livbåten ikke blev satt på Java, dertil svarte vidnet at de satte kurs for Colombo via Cocos Island for å forsøke å undgå å bli tatt tilfange. Denne kurs blev satt efter samråd med de andre.

Vidnet meddelte at alt mulig blev gjort under angrepet for å undgå å bli sunket. Under angrept blev styrmannen truffet i venstre arm av maskingeværkule, mens han var i livbåten. Venstre hånd er fremdeles mer eller mindre følelsesløs, men kan brukes.

...

2. vidne: 2. styrmann Roald Johan Daler ...

Vidnet henholder sig i alle deler til forklaringen. Han oplyste at skibet var i full sjødyktig stand og at alt redningsmateriele var i utmerket orden. Redningsmaterialene var blitt besiktet rett før i Colombo. Han oplyste at han var med på rådet, da kursen på Colombo blev bestemt, og han var enig i denne beslutning. Han meddelte at skibets fart ikke spilte nogen rolle ved senkningen av skibet.

Da japanerne angrep livbåten, var vidnet i sjøen og han slap fra det uten å bli såret. Han blev senere tatt op i livbåten. Under angrepet av livbåten blev endel kinesere drept; men ingen Europeere. 1. styrmann Birger Olsson, 3. maskinist Rudolf Walb og Kanoner Denis Whitehouse blev såret under angrepet. Rudolf Walb brakk hoften under bombardementet og blev senere truffet av maskingevær kule i samme fot. Han blev forpleiet efter beste evne; men Walb døde ca. 72 dager senere. Vidnet mener at årsake til Walb's død var forårsaket av de pådratte skader.

3. vidne: 3. styrmann Einar Eide ...

Vidnet medelte at skibet var i full sjødyktig stand og at redningsmaterialene var i god orden. Han henholder sig i alle deler til forklaringen som han har været med på å undertegne. Vidnet tror ikke det gjorde nogen forskjell ved senkningen at skibet kun gjorde 7-8 mil istedfor 10 mil. Vidnet var med i rådet om å sette kurs for Colombo og var enig i dette. Han blev ikke såret under bombeangrepet eller av maskingeværkule under angrepet på livbåtene.

Vidnet meddelte at alt mulig blev gjort for å redde Rudolf Walb's liv; men han tålte ikke reisen på grunn av brukket lårben samt skuddsår i foten. Walb blev begravet i sjøen. Da kursen blev satt for Colombo var der 24 i livbåten, 7 Europeere og resten kinesere. No. 2 livbåt blev tatt på slep med 17 kinesere ombord. 2. styrmann Daler overtok kommandoen av no. 2 livbåt. Svads og Whitehouse blev også overført til no. 2 livbåt. D.v.s. i no. 1 livbåt var der 21 mann og i no. 2 livbåt var der 20 mann.

Ca. 12 dager senere nektet endel kinesere å fortsette til Colombo. Disse ca. 17 ialt blev satt i no. 2 livbåt, fikk posisjon opgitt og livbåtene skiltes. No. 2 livbåt blev sett for siste gang med nordlig kurs, men vidnet har intet mer kjennskap om hvad der skjedde til livbåten eller kinserne ombord.

...

SJØFORKLARING 6.12.1945 I SANDEFJORD

...

Marcus Iversen ... fører av s/s "Woolgar" ... forklarte:

... S/S "Woolgar" var på reise fra Colombo til Java februar 1942 med en ladning på 4500 tons kul og 450 tons krigsmateriell. Skibet var i full sjødyktig stand. Besetningen besto av for uten føreren 3 norske styrmenn, norsk 1. og 2. maskinister, en estlandsk 3. maskinist, 3 britiske kanonskyttere samt 38 kinesere. Den 7. mars 1942 befandt skipet seg ca. 150 nautiske mil SW av Tjelatjab på Java ved middagstiden. Det ble da observert et japansk speiderfly. Det var overskyet luft og endel sjø. Ca. et par timer efter kom 5 japanske bombefly og begyndte å angripe skibet. Bombeflyene kom i 3 bølger, tvers av skipet og inn fra babord. En av de første bombene eksploderte under vannlinjen i skipssiden og skipet tok til å krenge. Han forklarer at han antar hvert fly slapp 4-5 bomber hver. Han ga ordre til mannskapet om å gå i båtene. Skipet førte 4 livbåter i alt, hvorav 2 hang i davitene. Dessuten førte skipet 6 rednings-flåter og hver mann var forsynt med redningsbelte eller vest. Mannskapene var godt trenet. Siste livbåtøvelse var holdt like før avgangen fra Colombo. Mannskapene kom godt i de 2 livbåtyer som hang i davitene. Selv forklarer kapteinen gikk han sist fra borde og kom opp i en av de livbåter som hadde stått akter. Bombeflyene beskjøt livbåtene, men kapteinen forklarer at han ikke kunne se virkningen av beskytningen. For det første lå han i den første tid i vannet og for det annet ble avstanden mellom båtene efter hvert for lang. Dagen etter fikk han rigget opp seil og mast og seilte i sikksakk nordover for om mulig å finne land. Han så da ingen av de andre båtene.

Den 25. mars kom han iland på SO Sumatra hvor han ble tatt til fange av japanerne. Han satt så i fangenskap til 20. september i år. Han ble da sendt til Singapore og reiste den 8. oktober videre hjem.

I Singapore undersøkte han bl.a. i Røde Kors og andre myndigheter etter de øvrige av mannskapene, men forgjeves. Han ba også de japanske militære myndigheter om å undersøke på Sumatra, men uten resultat.

Han henholder seg forøvrig til den fremlagte rapport.

...

Fremsto 1. vidne, Jaann Isaksen Svads ... maskinmester på S/S "Woolgar" ...

Han forklarte at skipet reiste fra Colombo i slutten av februar 1942 og at skipet da var i full sjødyktig stand. Den 7. mars befandt skipet seg 150 nautiske mil SW av Java. Han hadde vakt fra 8-12 og da han kom opp fra maskinen etter endt vakt og hadde satt seg inn i messen for å spise, fikk han beskjed fra kapteinen omå komme opp til ham på broen. Kapteinen fortalte da at det hadde vært et japansk speiderfly over båten en tid og han mente det kunne være fare for bombeangrep. Maskinmesteren fikk beskjed om å sette ut vakter og fordele de forskjellige på forskjellige stasjoner. Han gjorde det. Han var i maskinen og instruerte 3. maskinisten hvordan han skulle forholde seg, og så over at alt var iorden. Etter å ha sett over alt, gikk han atter opp på broen etter kapteinens ordre. Han sto der da den første bombe falt. Maskinmesteren forklarer at han tror det var 8 maskiner som angrep. Men han er ikke sikker på dette. Flyene kom inn fra babord og den første bombe falt i bunkerluken. Den andre i luke nr. 2. Mannskapene fikk da ordre om å gå i båtene. Han forklarer på foranledning at skipet hadde 2 store livbåter hengende i davitene, 2 mindre på akterdekket. 6 flåter av forskjellige størrelser samt redningsvester og belter til samtlige mannskaper. Skipet var derfor meget godt utstyrt når det gjaldt redningsmateriell. Maskinmesteren kom i styrbord livbåt sammen med 2. styrmann samt endel av kineserne. Resten av mannskapene kom i den andre store livbåten. Kapteinen forsvandt for maskinmesteren og han trodde at kapteinen var kommet i den andre båten. Etter at flyene hadde bombardert båten en tid så det ut som om en av bombene traff ammunisjonen. Det ble en veldig eksplosjon og ildsøylen sto høit til værs. Skipet gikk derpå ned med baugen først.

De to livbåter fandt hverandre før mørket kom og de rodde rundt for å finne mulige overlevende. Kapteinen så han ikke noe til og mannskapene trodde at kapteinen var blitt med skipet ned.

Offiseren konfererte med hverandre om hvor de skulle sette kursen og de fle enige om å forsøke å komme til Kokusøyene. De kom i land på Port Blair på Andamanøyene 4. juni 1942, hvor de ble tatt til fange. De satt der til 2. desember 1942 da de ble forflyttet til Singapore hvor de satt til de ble løslatt i september i år.

...

Fremsto vitne nr. 2: Birger Georg Olsson ... 1. styrmann ombord i S/S "Woolgar" ... forklarte:

At S/S "Woolgar" var på reise fra Colombo til Java i slutten av februar 1942. Den 7. mars s.å. befandt skibet seg ca. 130 nautiske mil syd eller sydvest for den plassen det skulle til, nemlig Tjelatjab på Java. Styrmannen forklarer at han hadde vakt fra 4 til 8 den dagen. Han var opp i styrbord livbåt da 2. maskinisten gjorde ham oppmerksom på speiderflyet. Klokken kunne da antagelig være 11. Han varskodde kapteinen og det ble kontrollert at alt var klart. Ved 1/2 14 tiden begyndte angrepet. Han tror det var 8 fly som angrep. De kom inn fra babord side. Den første bomben falt i bunkerluken. Mannskapene fikk ordre omå gå i båtene og så ble gjort. Styrmannen forklarer at han hørte til babord båt og kom i den sammen med 3. styrmann og 2. maskinisten samt visstnok 17 kinesere. Etter at båten var kommet på vannet fikk "Woolgar" antagelig en fulltreffer i rummet hvor ammunisjonen lå og det ble derfor en voldsom eksplosjon. Skipet gikk derpå ned med baugen først. Alt gikk fort og ingen av skipspapirene ble derfor reddet.

Babord båt lette sammen med styrbord båt etter mulig overlevende, men fandt ingen. De seilte så mot Kokusøyene og kom til Port Blair på Andamanøyene 4. juni 1942. De ble tatt til fange der og senhøstes overført til Singapore hvorfra de ble løslatt i september i år.

Styrmannen forklarer på foranledning at ingen av mannskapene reddet sine privateffekter. Styrmannen selv hadde 1 måneds tid i forveien lagt en vanntett sekk med forskjellige eiendeler i livbåten, men alt ble tatt fra ham av japanerne på Andaman.

...