Maren Martinsen

Hun ble født 5. august 1906 i Ottestad, Stange, og reiste til sjøs første gang 15. Mars 1938.

Maren Martinsen mønstret på som lugarpike om bord M/S Tamesis 18. September 1939. Norge var ikke i krig, men norske skip var likevel utsatt for farer som torpedering og minesprengning. Faren ble større etter 9. april da Norge ble en aktiv deltaker i krigen, og det fikk Martinsen oppleve. På reise fra Angola til New York i 1942 opplevde Maren Martinsen en kraftig eksplosjon da de seilte langs kysten ved Nord-Carolina. Det var kommet et stort hull i det fjerde lasterommet og hele mannskapet gikk i livbåtene. Det viste seg imidlertid at skipet ikke sank, og at skottene holdt. Dermed kunne mannskapet gå om bord igjen dagen etter og fikk slept skipet til New York. Man antok at eksplosjonen skyldtes en mine, men tyske kilder hevder at det var en tysk ubåt.

7. mars 1943 seilte M/S Tamesis fra Angola med kurs for New York da skipet møtte en alliert østgående konvoi. Tamesis foretok derfor en kursendring for å unngå konvoien. Konvoien var samtidig under angrep av 17 ubåter, og tre skip var allerede gått tapt. Konvoilederen ga ordre til Tamesis om å sette kurs i retning av konvoien. Skipsføreren mente dette stred mot fornuften, men kom fram til at han måtte adlyde. Det førte til at Tamesis kolliderte med et amerikansk ammunisjonsskip og begynte å synke. Maren Martinsen og mannskapet kom seg i livbåtene, men livbåten hun var i hang fast i livlina til skipet. Dette gjorde at livbåten holdt på å bli trukket ned med skipet. Martinsen handlet raskt og kappet tauet med en kniv hun hadde kjøpt for reisen. Dermed kom livbåten seg klar av skipet, som sank i løpet av 15 minutter.

Hele mannskapet ble plukket opp av et amerikansk skip som tok dem til Bermuda, og derfra kom de til New York. Der jobbet Maren Martinsen en periode hos en onkel som drev en skipshandel. 3. november 1943 mønstret hun på igjen – denne gangen som salongpike om bord M/S Tamerlane. Hun arbeidet om bord på to skip til, før hun mønstret av 26. april 1945. Dermed fikk hun oppleve fredsdagen i New York. Etter krigen fortsatte hun å seile, helt fram til 1964. 

Hun mottok tre medaljer for sin innats. Krigsmedaljen 15. desember 1944, Deltagermedaljen, og 7. april 1989 fikk hun Haakon den VII`s frihetsmedalje av daværende fylkesmann Odvar Nordli. Hun døde 26. juli 1997, nær 91 år gammel.