Gunnar Evald Johnsen

 

Johnsen ble født 29. juli 1921 i Kristiansand, og da Norge ble okkupert aprildagene 1940, var han matros om bord på MT John Knudsen. Han forteller at «det var et uvanligt godt forhold mellom oss mannskapet på tross av vi alle var så forskjellige og av så mange nasjoner, men så var det jo også uvanlige tider vi levde i.» I juni ankom skipet Toulon og et Frankrike som var under tyske angrep. Her nektet mannskapet å losse, siden de heller ville i bomberom. Det «var veldig dumt av oss når jeg nu tenker på det etterpå, vi var jo også en slags soldater akkurat som de som sloss i land selv om vi ikke hadde noe å forsvare oss med og Norge var jo også kommet med i krigen, så det vi gjorde var helt galt.» Marinesoldater kom og stilte mannskapet opp mot en mur. Kapteinen ropte til soldatene: «Bare skyt de djevlene.» Johnsen var blant dem som fortsatt ikke ville jobbe. De ble ikke skutt, men satt i fengsel. Etter noen dager ble de kjørt tilbake til skipet, som tok med 250 flyktninger og seilte over Middelhavet til Oran i Algerie. En av flyktningene fødte et barn på overfarten, med 1. styrmann og stuert som jordmor.

På grunn av Frankrikes kapitulasjon ble skip og mannskap internert. Johnsen planla å flykte i en lettbåt til Gibraltar, sammen med to dansker og en finne. De ble avslørt, arrestert og satt i militærfengsel en måned. Tilbake igjen internert på et skip forsøkte han å flykte igjen. Det var 13 danske, finske og norske sjømenn som skulle rømme denne gangen. De beste svømmerne lå i sjøen og lirket lettbåten forbi sperringene. Men storm og motvind ødela og til slutt kantret båten. «Alt var som et mareritt». De ble til slutt plukket opp av en fransk båt, og sendt tilbake til på glattceller i Oran under forferdelige forhold. «…at dette skulle vare i 4 ½ måned hadde ingen av oss innbilt oss, da tror jeg nesten vi hadde gitt opp.» Så plutselig, ved årsskiftet 1941/42 skulle 50 norske og danske sjøfolk som hadde forsøkt å rømme eller sittet i fengsel sendes hjem. Under først fransk, og senere tysk bevoktning, bar det nordover, med tog gjennom Sverige. «Vi så ikke noe til noen svensker og tyskerne var vel redde for å vise de hadde norske fanger med på toget,».

De sommerkledte norske sjøfolkene ankom Oslo 19. januar, i 20 kuldegrader. En politikonstabel ble spurt om veien til mønstringskontoret hvor de tenkte at de kunne få hjelp. I stedet ble de arrestert og sent til Møllergata 19. Men her møtte de «antagelig en god nordmann» som ringte Sjøfartsdirektoratet som hjalp med penger, mat og rasjoneringskort. Hjemme i Kristiansand hadde Johnsen ikke vært siden våren 1938. Moren hadde snudd på vei til bedehuset den kvelden, siden hun trodde at sønnen kom hjem, som hun altså ikke hadde hørt noe fra på tre år. Stor var gjensynsgleden.

I Kristiansand ble Johnsen involvert i motstandsarbeid gjennom arbeid i politiet og som kurer til byer vestover. Han kom under Gestapos søkelys og ble stadig innkalt til avhør på Arkivet, det tyske Sikkerhetspolitiets fryktede hovedkvarter på Sørlandet. For å unngå å bli arrestert startet han flukten mot Sverige. Han reiste med båt til Moss, videre til Ski, Mysen og Ørje – og gikk så inn i skogen mot grensen. Men da de så grensegaten, kom tysk og norsk grensepoliti og arresterte dem. «Fra nå av begynte rundgangen med forhør og besøk i de forskjellige fengsler og hvad det brakte med seg av ondt og godt.» Først Eidsberg hjelpefengsel i ett døgn, så Åkeberg landsfengsel og forhør hos statspolitiet. Videre til Grini før han ble sendt til forhør med Gestapo på Victoria terrasse i fem døgn. «Det var ikke slagene og pinslene som var verst, men det var fornedrelsen en følte, hjelpeløsheten en følte ved at disse svinene kunne gjøre slikt. […] Det var spisse pinner [tannpirkere] under neglene på tommelfingrene, inn i røttene, det var sparking og slåing med køller hvor det gjorde mest ondt, over nakke, skuldre og armene, brenning av sigaretter under fotsålene, klemme over knærne.» Likevel skriver Johnsen mange år etterpå: «Jeg må nu ikke klage så veldig over forhørene, der var mange som gikk gjennom meget mere enn det, ja mange fikk helsen ødelagt for livet og noen mistet også livet.»

Etter forhørene ble han sendt tilbake på Grini og så videre til Akershus og enecelle i «Tårnet» her. Han var en av 32 personer i rettsaken november 1942 mot 32 personer i Norges Frihetsbevegelse, som østeriske soldaten Friedrich Leinböck-Winter hadde organisert i Kristiansand. Fire Wehrmacht-soldater og to unge nordmenn ble dødsdømt og henrettet. Johnsen ble dømt til livsvarig tukthus + 5 års tukthus, visstnok for å gjøre benådning umulig.

I mars 1943 ble Johnsen ført til «Fallskjermen» på Grini og så tilbake igjen til Akershus. Oktober 1943 ble han deportert til Tyskland og tukthuset i Rendsburg, vest for Kiel. I mars 1944 ble Johnsen overført til et nytt tukthus i Bützow, «vårt nye hotel».  Her ble han satt til å lage taustumper om til hamp og lære medfanger til å spleise tau. De forsøkte å sabotere arbeidet uten å bli oppdaget. Men etter snaue to måneder ble det oppdaget, og straffet med mørkecelle i en måned. En morgen ble han vekket kl. 05.30 og ført ned i kjelleren sammen med fire andre. Der stod giljotinen. Her måtte de se flere henrettelser. Han prøvde å se vekk, men hørte lydene. Det førte til en fryktelig redsel og mareritt etterpå, og vanskeligheter med å spise.

Vinteren 1945 var en ekstra stor påkjenning, med mye kulde og lite mat. Men i slutten av april ble de hentet ut av Røde Kors og de hvite bussene. Veien hjem gikk via fangeleiren Neuengamme, utenfor Hamburg. Johnsen forteller at Røde Kors hadde overtatt halve leiren, mens i den andre delen satt ikke-ariske fanger fra Polen, Balkan og Baltikum fortsatt i fangenskap. Så kom de frigitte nordiske fangene til Danmark: «der var det velkomst, helt vilt, bare slik som danskene kan stelle til, lå jo fremdeles i sykebil, men her skulle alle ut, fikk alt vi ønsket, det var mat klemmer og jubel. […] slik fortsatte det gjennom hele Danmark.» I Horsens ble han lagt inn på provisorisk sykehus, og her fikk han hilse på Grev Bernadotte, som ledet aksjonen med de hvite bussene. Så gikk ferden videre til Sverige og et gammelt kurbad utenfor Helsingborg. På frigjøringsdagen 8. mai fikk han på en eller annen måte snakket med sine foreldre på telefon. Fangenskapet hadde vært en enorm påkjenning for kroppen og Johnsen veide da bare 37-38 kg. Han ble derfor sendt videre til et sykehus i Ulricehamn i Sverige. Først 17. juni 1945 kunne han reise hjem til Kristiansand.

I sin egen beretning fra 1987 oppsummerte Johnsen sin historie slik: «Det hadde vært en lang reise fra 1939 til 1945 med mange opplevelser på godt og ondt. Ja det var litt av min krigshistorie, ikke så meget i forhold til mange andre, og ikke så meget jeg fikk gjort, men jeg kom da igjennom i live og uten for store mén, i alle fall uten hat og bitterhet. […] Selvfølgelig tok det på oss psykisk å sitte på celle, spesielt på enecelle, om enn ikke merket så meget til det med en gang, men det kom senere i livet, noen merker får en alltid.»

Johnsen døde i februar 1993.

 

 Se Gunnar Evald Johnsen sin profil på Fanger.no her: https://www.fanger.no/persons/36814