D/S Ringhorn

Konsulat rapport om tapet at s.s. "RINGHORN"

s.s. "Ringhorn" ført av kaptein Terkelsen avgikk fra Gourock 30. januar i en konvoi på omtr. 30 skib. "Ringhorn" var lastet med en full last Antracittkull bestemt til Halifax eller Newfoundland.

Da den var lastet klarte "Ringhorn" å holde sin plass i konvoien i de første 2 dage tiltross for at vind og sjø var imot. Skjønt ett forholdsvis langsomtgående skib, kunne den stampe ivei jevnere og lettere enn noen av de andre skib som var i ballast, men da vinden dreiet tvers ble den snart hemmet, og sakket akterover så den kom ut av konvoien, og ble latt tilbkae, helt overlatt til seg selv.

Da den var omtr. 450 miles ute, på N 56 og V 19, ble den torpederet kl. 6.40 fm. Torpedoen traff på styrbord side ved Nr. 2 luken. Lettmatros Ivar Flaten, som var akterut i mannskapslugarene da, løp opp på dekk. Han så at styrbord livbåt var brukket i to med begge deler hengende i davitene. Idet han så seg omkring fikk han se tårnet og dele av skoget på utbåten aktenfor skibet. Han fløi opp på båtdekket for å komme bort til babords livbåt, men innen han rakk sålangt, krenget skibet over og han ble kastet på sjøen.

Kokk Arne Pedersen, som var tilkøis da det hendte, hoppet ut og løp op på båtdekket, hvor han så kaptein Terkelsen stå ved radiostasjonen med dokumentmappen sin i hånden. Kapteinen var omgitt av 10 eller 11 man, og han ga ordre til telegrafisten, som forsøkte å sende ut SOS. Hvorvidt han fikk gjort det, kunne ikke vitnet si, men senere begivenheter tyder på at han klarte det. Da skibet hurtig krænget over til babord, til livbåten på den siden kom i vannet, styrtet alle opp i den, men innen de greide å komme klar skroget, gikk skibet rundt, og skorstenen traff livbåten og kantret den. Alle ble kastet i vannet, og kokken som oppdaget flåten i vannet, svømte hurtig bort mot denne. Derfra bragte han lettmatros Ivar Flaten i sikkerhet. Flaten hadde fått et slag i hodet som delvis svimeslo ham, og han ville ha omkommet om det ikke hadde vært for kokkens hjelp. Den estoniske fyrbøter Andreas Piitka og den ungarske byssegutt Gyrogy Varjas, som fløt i nærheten av flåten, ble også bragt i foreløpig sikkerhet.

Det var belgmørkt da det hendte og bitende kalt. De overlevende søkte forgjeves etter klær på flåten. De fant en lampe og olje, men ingen fyrstikker. Hjerteskjærende skrik om hjelp fra kapteinen og alle de anere som fløt omkring i mørket hørtes fra alle kanter på flåten. Pedersen og Flaten ledte fortvielt etter fyrstikker til å tenne lampen med, for å sette de andre istand til å rekke flåten. Imidlertid fantes ingen fyrstikker og de bønnlige rop ut i mørket døde bort, det ene etter det annet, inntil stillheten tilslutt hersket.

Da dagen brøt frem var der intet å se unntagen en kantret livgåt med noe som lignet en livløs bylt som hang fast på kjølen. Der var intet annet å se enn den stormfylte luft og det opprørte hav, og intet spor av deres tidligere skibskammerater. Den kantrete livbåt med bylten på toppen fjetret deres blikk, for det var idetminste noe å se på. Da ble der liv i bylten. Den beveget seg, og de så at det var en som de de gjenkjente som donkeymann Olaf Soltvedt. De på flåten ledte etter årer for ved hjelp av dem å kunne nærme seg båten, i håp om å sette den på rett kjøl. De lovende utsikter til klær, mat og seil i båten styrket deres bestrebelser, men de ble søregelige skuffet, da flåten bare hadde en liten åre, som det var utilstrekkelig -- rekke frem til båten med, og de måtte oppgi sin plan. I timesvis satt de gjennomvåte og frøs, tett sammentrængt. "Jeg skulle med glede betalt 50 pund for et klæsplagg eller et dekke av en eller annen slags til å beskytte mit skjelvende legeme mot den gjennomtrengende kolde vind," sa kokken etterpå.

Seks timer senere kom den britiske destroyer "Camelia" (?) tilsyne og tok dem opp. Ombord på destroyeren fikk de varme bad og lagt i varme behagelige køyer. De ble behandlet med den største vennlighet av alle ombord, og deres opphold på skibet gjorde dem friske og kjekke igjen.

Greenock, 12. februar 1941

Frithjof Utne