M/T Alcides

HISTORIKK: 
v/H.Larsson-Fedde

08/1930: Levert som ALCIDES til D/S A/S Eikland (I. M. Skaugen) Oslo. 
07/1943: Torpedert 23. juli av japansk ubåt I-10 og synker i pos. S 03.00', E 68.00'
på reise fra Abadan til Fremantle med olje. 17 personer omkom.

Maskineri:
Dieselmotor, 2-takt enkltvirkende., opposed pistons, 4-sylinder, dimameter 600 x 2.320 mm. Døxford maskineri bygget ved Barclay, Curle & Co. Ltd, Clydeholm Yard, Glasgow, Scotland.

Minnehallen i Stavern skriver:

ALCIDES var på reise med full last olje fra Abadan til Fremantle, da hun 23. juli 1943 ble torpedert av japansk I10, kommandørkaptein Tonozuka, i posisjon 0300 S og 6800 Ø. Skipet sank på to minutter. Et par livbåter kom på vannet. Tre maskinister omkom på post. Et mørkt kapittel i ubåtkrigens historie ble nå innledet. Da de to livbåtene var travelt opptatt med å redde folk i sjøen, kom ubåten opp, rettet maskinkanonene mot båtene og beordret dem langs siden. Ordren ble imidlertid ikke etterkommet før alle var tatt opp av vannet. Kaptein Arne Karlsen, 2. Styrmann Odvar Olsen og telegrafist Johan A. Johansen måtte gå om bord i ubåten. Like etter hørte de skyting fra rifler og maskinkanonen. Japanerne skjøt på folkene i livbåtene, og alle ble drept. Dette fikk de tre tilfangetatte senere bekreftet av ubåtmannskapet. De tre satt i fangenskap i Japan resten av krigen og frigitt 29. august 1945. Først da fikk omverdenen vite hva som hadde tilstøtt ALCIDES og de 52 personene om bord. 32 av dem var indere. De norske som omkom:

De norske som omkom med Alcides:

Torger Martin Våga - Skytter/matros
Andreas Hjalmar Ramberg - Motormann
Harald Kaasa - Skytter
Reidar Olsen - 4. Maskinist
Hans-Jørgen Kristiansen - Stuert
Frithjof Johnsen - 1. Maskinist
Karsten Johansen - Maskinist
Anskar Karunn Henriksen - Motormann
Hans Einar Henriksen - Maskinassistent
Martin Gundersen - Motormann
Johan Albert Fahlstrøm - Styrmann
Thorstein Findal - 3. Maskinist

Fra Krigsseileren:

Tre overlevende fra ALCIDES opplevde en av krigens største sjø tragedier og etterpå over 2 års japansk krigsfangenskap.

Av telegrafist Johan Arthur Johansen, Oslo.

M/T "Alcides" siste reise begynte i havnebyen Mombasa, Kenya. I denne byen hadde britene etablert en marinebase etter at japanerne hadde hærtatt Singapore og truet Trincomale på Ceylon. Som Ad­mirality supplyship ble «Alcides» våren 1943 dirigert til Mombasa og stasjonert der som bunkringsskip for marineflåten. Oppdraget var ferdig i begynnelsen av juni og den nye sei­lings ordren gikk da' ut på transport av olje fra Abadan til Freemantle i Australia.

Skifte av kaptein

Tross økt aktivitet av japanske u­båter i området ved Aden og innsei­ling til Persiabukta, seilte vi alene nordover uten eskorte. Ikke lenge

etter at vi hadde forlatt Mombasa, klaget kaptein Karl Henriksen over en verkefinger som ble verre og ver­re for hver dag. Finger og hånd

ble etter hvert blåsvart og hevelsen spre­dde seg langt oppover armen. Da skipet var inne i Persiabukta måtte vi bryte radiotausheten og an­rope Abadan radio for å be om lege­ hjelp. En lege kom ut med losbåten og snart var kaptein Henriksen på vei til sykehuset hvor han fikk et lengre sykehusopphold. Arne Karl­sen ble derfor utnevnt til kaptein med ansvar for skip og mannskap.

Så kom torpedoene

Etter at jeg gjenopptok radiovakten, skrev og redigerte jeg dagens radio ­avis og var nesten ferdig med avisen da hovedmaskinen plutselig stoppet. Jeg gikk ut på broen og spurte kap­teinen hva som hadde hendt. Han fortalte at et kontrollglass i maski­nens kjølesystem hadde sprukket og måtte skiftes. Reparasjonen ville ta ca. en halv time og imens måtte «Al­cides» ligge å drive for vær og vind, en situasjon kapteinen ikke var sær­lig begeistret for.

Litt over klokken 10.00 var hovedmaskinen i gang igjen, og «Al­cides» kom snart opp i toppfart og inn i sin

planlagte zig-zag-kurs. Ved 1.30-tiden kom kapteinen over til meg for å prate litt om den planlagte skyteøvelsen. Vi sto uten­for radiorommet og speidet samtidig utover horisonten. Ingen av oss så noe unormalt, og hva utkikken så, det fikk vi aldri vite.

Plutselig, i samme sekund, ble ski­pet truffet av tre torpedoer, en midt­veis på akterdekket, en i maskin­rommet og en bak på poopen. Dette utløste eksplosjoner som jeg verken før eller senere har sett maken til, i alle fall ikke på så nært hold. Hele skipet rystet, og en søyle av rø­yk og olje ble sendt himmelhøyt over akterskipet. Et regn av metallbiter og andre gjenstander ble sendt i alle retninger. Både kapteinen og jeg ble slått overende på brodekket. Etter smellet fulgte et gjennomtrengende dødsskrik.

Uskadd kom kapteinen og jeg oss opp på bena igjen og tok et raskt overblikk over situasjonen. Det var et uhyggelig syn som møtte oss.

«Alcides» var fortapt. Vi så en forvridd stormbro og et gap­ende hull midt på akterdekkets ba­bord side med olje som strømmet ut i havet, et gapende hull gjennom mannskapsseksjonen og inn i ma­skinrommet, en forvridd overbyg­ning der 1. maskinist Fritjof John­sens lugar lå og at livbåten på ba­bords båtdekk var blåst bort. Vi var sikker på at den tredje torpedoen hadde truffet skipet lengre bak og som utløste eksplosjonen av vårt ammunisjonslager, men skade­ne på poopen og kanonplattformen var vanskelig å se fra der hvor vi sto. Det forferdelige dødsskrik kom sannsynligvis fra en eller flere av de engelske kanonérene som alle var opptatt med å klargjøre kanonplatt­formen for den planlagte skyteøvel­sen. mer grep tak i meg og halte meg ombord, ikke uten vanskeligheter, så tilsølt av olje som jeg var. Det var ufattelig at jeg hadde klart det. Sannheten gikk ikke opp for meg før jeg kastet et blikk på «Al­cides» som med bauen pekende mot himmelen hadde stoppet å synke. Det var redningen for meg og de andre som lå i sjøen. Årsaken til at skipet hadde sluttet å synke måtte være at det tomme, skalkede laste­rommet forut med sin innesperrede luft virket som en flottør og bremset opp synkehastigheten, og dermed var med på å redde liv.

EINAR HENRIKSEN, motormann JAMES TOLLEFSEN STARG­HAM, smører samt 27 asiater, ialt 40 personer.

Ubåten var nå kommet så nær oss at vi så kampklare marinesoldater bemannet for- og akterdekk og at de rettet sitt skyts mot oss. Trusselen var ikke til å misforstå, og på gjentatte anrop, grep kaptein Karlsen inn og ga ordre om at begge livbåtene skulle ro mot ubåten.

Under dramatiske omstendighe­ter ble kaptein Arne Karlsen, 2. styrmann Odvar Olsen og jeg som telegrafist tatt til fange og ført om­bord i ubåten. Som sistemann tatt til fange så jeg mannskapet i livbåtene legge årene ut for å ro bort fra ubå­ten.

Fra Risør Sjømannsforening:
Ble senket av Japansk ubåt I-10 23. juli 1943.
Hele manskapet ble satt i fangeskap i Japan og frigitt 29 august 1945.
Manskapet besto av 52 mann og av disse var 32 indere.

Under torpederingen var Albert Karlsen, kaptein, 2.styrmann Oddvar Olsen, telegrafist Johan A. Johansen.                                                     

Kapteiner: Albert Karlsen og Karl Henriksen